Kvelende velvilje

Regjeringen vil pålegge kirken å følge arbeidsmiljøloven og ansette homofile i vigslede stillinger. Men hvilke konsekvenser har det for andre trosretninger?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

SKAL DEN NORSKE kirke fortsatt få nyte godt av unntaksbestemmelsen i arbeidsmiljøloven, som sier at trossamfunn skal kunne nekte homofile visse stillinger? Eller er det på tide å tvinge statskirken til å følge loven? Og i så fall, skal tvangen gjelde andre trossamfunn - eller har staten en særlig makt over medlemmene i sin egen kirke?

DISSE SPØRSMÅLENE reises i den stortingsmeldingen regjeringen presenterte fredag, der den går inn for at kirken skal pålegges å ansette homofile i vigslede stillinger. På den ene siden synes det rimelig at loven skal være lik for alle og overalt. I det norske samfunnet tolereres verken diskriminering på grunn av etnisk tilhørighet, kjønn eller seksuell legning. Men så enkelt er det ikke. Det viser blant annet reaksjonene fra så forskjellige hold som biskopene, der Stålsett og Bondevik står på samme linje, og Human-Etisk Forbund. De protesterer mot politisk overstyring av et religiøst trossamfunn.

HVIS LOVEN virkelig skal være lik for alle overalt, må ikke bare Den norske kirke pålegges å ansette homofile. Da må også Smiths venner endre sitt kvinnesyn, muslimene må ta høyde for at homofili må tolereres og tåle så vel homofile som kvinnelige imamer. De norske katolske og ortodokse menighetene må likeledes pålegges å handle i strid med patriarker og paver og ansette kvinnelige prester dersom slike skulle melde seg.

DETTE ER NOK ikke hensikten med stortingsmeldingen. Den norske kirke står nemlig i en særstilling. I motsetning til andre trossamfunn er den liksom statens eiendom. Og når det virkelig går opp for kirkens medlemmer at de tilkjennes mindre frihet enn andre troende og ikke-troende, må vi anta at de vil oppheve den anakronistiske bastarden som heter statskirke. Det er en mulig positiv konsekvens av regjeringens forslag, men like langt fra hensikten som kvinnelige katolske prester.

SÅ ER DA også de uforutsette bivirkningene noe av det mest betenkelige ved forslaget. I sin kvelende velvilje vil staten, som så ofte før, trumfe igjennom bestemmelser som blir katastrofale - fordi de er så lite gjennomtenkte. De virkelige konsekvensene siver inn gjennom sprekkene mellom beslutningene. Den største sprekken som her kommer til syne, heter hensynet til det flerkulturelle samfunnet.

HVIS STORTINGET vil skape konflikter blant de mange kulturelle grupperingene i Norge, skal den blande seg inn i deres indre anliggender med tilsynelatende omsorgsfull overstyring. Dette er det lang tradisjon for i Norge, seinest så vi det praktisert i 1997. Da påla Stortinget visse kommuner i Finnmark å følge den samiske læreplanen. Ikke foreldre, ikke lærere eller skolen selv skulle kunne velge, nei: Alle skolene i kommunen hadde å følge den nye planen. Gammel urett skulle gjøres god igjen - med ny urett.

RESULTATET BLE som man kunne forutse: en bitter strid mellom norsktalende og samisktalende nordmenn i blant annet Tana. Den kunne vært unngått dersom politikerne hadde forstått at frihet faktisk er en verdi alle mennesker setter pris på, også norske statsborgere.

DEN LATENTE konflikten mellom frihet og rettigheter kan i et flerkulturelt samfunn som det norske lett eksplodere. Da er det desto viktigere at staten kjenner sine grenser, ikke for å tillate diskriminering - å nekte homofile samme utfoldelsesmulighet som andre er like grotesk uansett hvilken gud man påberoper seg - men for i praksis å vise respekt for religionsfriheten. Homofili er et tema som troende av en eller annen grunn er særlig interessert i, men heldigvis er ingen, uansett seksuell legning, pålagt medlemskap i noe trossamfunn.

HVIS STORTINGET vil gi statskirken det betimelige dødsstøtet, bør det vedta regjeringens forslag. Samtidig må imidlertid de folkevalgte være klar over at de støter en rekke mennesker fra seg. Denne gangen gjelder det medlemmer i Den norske kirke. Neste gang er det en annen gruppe som opplever staten ikke som garantist for rettigheter, men som fiende.