Kven innesperret i 22 år

ET STED I NORD-NORGE (Dagbladet): Elling (51) var innesperret og neddopet i 22 år. Alle trodde han var evneveik og språkløs. Ingen skjønte at han bare kunne finsk, ikke norsk.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Elling har tilbrakt hele sitt liv på institusjoner, neddopet og innesperret inntil for få år siden. Da ble det oppdaget: Mannen alle trodde var autist, snakket egentlig finsk og hadde nesten aldri gått på skole eller fått noen form for oppdragelse.

I 22 år var Elling sammenhengende plassert ved den institusjonen hvor han er nå. En passiv, neddopet mann som hadde oppgitt sine rømmingsforsøk fra ungdommen, og som tilbrakte tida med å stirre ut i lufta, røyke og stirre på TV-skjermen.

Vakte interesse

Den språkløse mannen som bare kjederøykte og så på TV, vakte interesse hos nyansatte rundt 1989. Det oppsto en diskusjon om Elling kanskje likevel snakket og forsto et språk. Kanskje han var same?
Dette ble begrunnet i at han alltid smilte når han så samiske TV-programmer. Det samme skjedde når en ansatt snakket til ham på samisk. Men det ble klart at han ikke forsto språket.

Så fikk noen den ideen at han kanskje var kven. Det skjedde da en ansatt fra Finnmark fikk møte pasientens mor under et hjembesøk i Finnmark. Han inviterte også en reinsame som snakket godt finsk. Da fulgte Elling levende interessert med i samtalen.

Kokk løste gåten

Ved institusjonen og i lokalmiljøet snakket ingen finsk, men man hentet en finsk kokk fra et hotell og lot ham møte Elling. Da ble det ble nå klart at han slett ikke var språkløs. Han forsto finsk, og det lille han snakket, var slett ikke uforståelig babbel fra en fullstendig omtåket hjerne, men rett og slett hans morsmål.

Som ingen noensinne hadde snakket til ham på siden han ble fanget av «systemet» i 1960.
I barndomshjemmet ble det bare snakket finsk, og han hadde neppe hørt noe annet språk før han begynte på skole og møtte norsktalende lærere. I norsk skole var det den gang ikke tillatt å snakke finsk, og all undervisning foregikk på norsk.

Oppdagelsen skapte intern røre. Hvorfor visste man ikke at mannen var av kvensk herkomst? Det sto ingen steder, og det var ikke opplyst til noen som skulle ha med ham å gjøre til daglig.

Institusjonen ante det ikke. Det framgikk rett og slett ikke noe sted.
Ellings historie starter med at hans mor ble psykisk syk, slik at han i 1956 kom til Schanches barnehjem i Tana. Han gikk på folkeskole i Tana, fire år i første klasse. Språkproblemene var store. Ut over dette, og at han ble undersøkt med resultat «debil» ved Tromsø sykehus, psykiatrisk avdeling i 1960, finnes det svært få opplysninger om ham.

Siden har han vært ved forskjellige institusjoner og har siden 1967 vært innlagt ved institusjonen han nå lever på. Karakterisert som autist ved ankomst.
Det som er klart er at uansett hans psykiske tilstand, har han aldri fått noen form for behandling eller konkret analyse. Folk som har interessert seg for hans sak, presiserer at det påfallende er at det i hele hans eksisterende journal ikke finnes noen opplysninger om hvordan han en gang var.

Kunstnerisk talent

For etter at man oppdaget at Elling er kven, gikk alt i hvert fall framover i nåtidas Norge. De siste fire årene har han fått opplæring i norsk, og i dag forstår han språket godt. Har et ganske stort norsk ordforråd.

Elling går nå på skole, jobber på en vernet bedrift og utfolder en stor kunstnerisk virksomhet med tegning og keramikk. Det er reinsdyret som er det bærende symbol i alt han gjør.

Han har et enormt kunstnerisk talent. Tegner på frihånd de vakreste mønstre som siden brennes inn i fat og skåler.

Mye tyder på at han i utgangspunktet ikke er psykisk utviklingshemmet, men fordi han aldri har forstått språket rundt seg, og aldri har kunnet gjøre seg forstått, har han fått store miljøskader.
Dette er blitt kraftig forsterket fordi han hele sitt voksne liv har fått sterke medisiner for å holde seg i ro. I ungdommen forsøkte han stadig å flykte, og kunne bli kraftig utagerende.

Men både utgangspunkt og historie vet dagens positive behandlere lite om. Det foreligger nesten ikke skriftlig materiale om mannen, til tross for at han har vært i samfunnets varetekt siden han var sju år gammel.

Uopprettelig

Selv om Elling i dag har skolegang og jobb, og bor i kollektiv med oppfølging hele døgnet, er skadene på sjelen uopprettelige.
En av dem som var med på å oppdage Ellings skjebne, sier det slik:

- Han er et offer for gammeltida. Den gang ingen stilte spørsmål og ingen visste særlig mye om pasientene. Om noen skulle tas hånd om eller «hjelpes», var det ikke så nøye hvor i systemet de havnet. Omsorgsvesenet var nyetablert i landsdelen, kjempet fram fra krigsruiner og improvisert hovedsaklig på norskdommens premisser. Med ufaglært arbeidskraft og et fåtall leger.

Gjør framskritt

Mannen, som ikke lenger jobber på Ellings hjemsted, sier at han jevnlig har kontakt med ham, og at det gleder ham stort å se hvilke framskritt han gjør.

- Da jeg ble kjent med ham satt han på psykiatrisk avdeling. Ingen forsto ham og han forsto ingenting av verden rundt ham. Han hadde absolutt ingenting lært. Jeg tror han nå har det så bra som en mann med en så tragisk livsskjebne kan få det.

<B>FRIHETSDRØM:</B> Den storeslåtte naturen opptar Elling. Høydepunktene i tilværelsen er å være på ferie i Finnmark og treffe samer og reinsdyr. Alle hans drømmer og assosiasjoner går til dette frie livet, så stikk motsatt hans eget.