Kvinne og historisk

Presidentvalget i Chile bærer bud om kvinnenes frammarsj i en verdensdel der katolisismen har sperret for likestilling.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NÅR CHILENERNE valgte 54 år gamle Michelle Brachelet til president er det historisk og peker framover, ikke bare i Chile, men i hele Latin-Amerika. 11. mars blir hun den første kvinnelige presidenten i Chiles historie. Og etter seieren lovte hun å utnevne ei regjering med like mange kvinner som menn på taburettene. Det igjen blir historisk i Latin-Amerika, hvor kvinnemakt og likestilling hittil aldri har slått rot.

VISST HAR VI «Evita» Perón, men hun ligger nærmere messianske krefter og teater enn realpolitikk, og hun var aldri folkevalgt president. Den andre kona til Perón, «Isabelita», ble president i Argentina da ektemannen ble sjuk og døde. Men hun var aldri folkevalgt, og hørte mer hjemme i spiritismen enn politikken. Lidia Gueiler Tejada var midlertidig president i Bolivia 1979 til 1980 etter et kupp, Rosalia Arteaga var kortvarig president i Ecuador i 1997 og Janet Jagan ble valgt i Guyana i 1977, etter at hennes ektemann, presidenten, døde.

PRESIDENT BRACHELET står for noe helt nytt og mektig i latinamerikansk politikk. Her snakker vi, i tillegg til hennes egen politiske styrke, om politisk mobilisering for likestilling og sosial utjamning. Kvinnene i den tradisjonelt katolske verdensdelen har tidligere stemt til høyre, men går nå i stadig større flokk til venstre i flere land.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men det ligger mye mer enn kvinnepolitikk i dette presidentvalget.

I Chile skal nå et offer for diktaturet under general Augusto Pinochet innsettes i presidentpalasset La Moneda. Der endte den sosialistiske presidenten Salvador Allende sine dager i kuppet 11. september 1973. I dag står det et minnesmerke der til hans heder. Faren til Michelle, general Alberto Barchelet, var lojal til Allende inntil han ble drept under tortur i fangenskap. Michelle og mora, den aktive sosialisten Ángela Jeria, ble holdt som fanger i konsentrasjonsleiren Villa Grimaldi.

-  Fordi jeg var et offer for hat, har jeg gitt mitt liv til å snu det hatet til forståelse, toleranse og - hvorfor ikke si det - kjærlighet, har hun forklart.

I SEKSTEN ÅR etter diktaturets fall har alliansen Concertación på indre venstre fløy holdt sammen og vunnet alle fire presidentvalgene. Ricardo Lagos var den første sosialisten i La Moneda etter en noe mer knapp valgseier med rundt 139 000 stemmers overvekt i 2000. Nå har Michelle Brachelet vunnet en kjempeseier med 53,5 prosent og mer enn en halv million flere stemmer enn høyresidas Sebastián Piñera. Hun fikk flertall i alle unntatt ett av de 13 fylkene i landet.

Det er ofrene for diktaturet som nå har tatt full styring med Chile, og demokratiet som står uten farlige fiender. Samtidig har venstresida i Chile for første gang etter Allende et uomtvistelig mandat fra folket til å gjøre noe med den sosiale uretten i landet.

Chile forsterker og inngår i en trend som vi ser over hele Sør-Amerika, der venstresida tar over i land etter land: Brasil, Uruguay, Argentina, Bolivia, Peru og Venezuela. Forskjellene er der, som alltid, for Hugo Chávez i Venezuela og nyvalgte Evo Morales i Bolivia har særtrekk som gjør dem fremmede i selskap med presidenter som Michelle Brachelet og Luiz Inácio «Lula» da Silva. Men de tider er over da nyliberalistisk økonomisk politikk og privatisering sto øverst på dagsordenen. Latin-Amerika er politisk på et helt nytt spor i det nye århundret.

Men det er ikke den «gamle» venstresida som overtar i Latin-Amerika, langt derifra og naturlig nok. Det er overalt et slags indre venstre, med mange nasjonale særtrekk, som overtar taburettene i verdensdelen. Markedsøkonomien har en plass i politikken, alle land kjemper for tilgang til det globaliserte markedet. De tidene hvor seddelpressene i Latin-Amerika var verdens mest produktive, den gang man «betalte» for dyre reformer ved å trykke penger, er for lengst over.

I UTENRIKSPOLITIKKEN søker man i mange land etter større uavhengighet i forholdet til «storebror» USA. Men det er så langt bare Chávez i Venezuela, og kanskje Morales i Bolivia, som ser noe poeng i å terge Washington ved enhver korsvei. Den nye venstresida er mer pragmatisk og mindre retorisk opptatt enn en Hugo Chávez eller Fidel Castro. Til gjengjeld forlanger de respekt og rettferdig behandling fra USA.

I Latin-Amerika har venstresida fra gammel av slitt med en indre fiende, kalt splid. Michelle Brachelet vet nok mye om dette, og har opptrådt ganske bestemt:

-  Jeg skal være en president som alltid lytter, men jeg skal være den som tar avgjørelsene. Det er meg folket har valgt.