Kvinnegalskap

Forbausende mye tyder på at kvinnen er blitt det sterke kjønn. Hittil har det gitt dårlig avkastning.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

LIKESTILLING MELLOM

kjønnene er fortsatt ingen realitet. Du skal være bra uoppmerksom for å ha unngått å få med deg mangelen på kvinner i styrer og toppledelse. Nylig publiserte Institutt for samfunnsforskning en rapport som viser at menn i 2004 har ei timelønn som er opp mot 35 prosent høyere enn kvinners.

SITUASJONEN ER

ikke bare irriterende urettferdig. Den er ulogisk, for de siste åra har vi gjentatte ganger hørt om gutta som tapere, mens jenter i stadig flere sammenhenger framstår som det sterke kjønn. Mens hankjønnet sakker akterut i skoletimene, turer hunnen fram og blir i flertall på universiteter og høyskoler. Han leder den triste selvmordsstatistikken, hun holder sitt sosiale nettverk ved like. Allerede i år 2000 skrev British Medical Journal at gutter både som nyfødte og som voksne er mer sårbare for stress og mer utsatt for sykdom, skader og død. Og alle vet jo at kvinner fortsatt lever lenger enn menn.

SÅ HVA ER DET

vi gjør gærent? Hvordan kan vi som er så sterke og friske, både i hode og kropp, la disse sveklingene snyte oss så til de grader? Siste nyhetsbrev fra Kilden som driver formidling av kvinne- og kjønnsforskning ga meg en teori. En av toppnyhetene handler om svenske «Tjejgrupper», et slags hemmelig feministisk «våpen» som skal gi unge jenter selvtillit og forberede dem på en dag å møte samfunnsfiende nummer en, mannen. Samme metode som vi har kjørt de siste førti åra, altså. Og som - rett skal være rett - har hjulpet flere generasjoner kvinner ut, opp og fram. Men altså ikke lenger fram enn at gapet mellom menn og kvinners timelønn er like stort i år som i 1985.

MEN SÅ VAR DET

alternativet, da ... På Island er de framskrittsvennlige. Organisasjonen Feminist Association of Iceland (FAI) er åpen også for menn. FAI definerer en feminist som «en mann eller kvinne som vet at full likestilling ennå ikke er oppnådd i samfunnet, og som ønsker å gjøre noe med det». Paradoksalt nok opplevde organisasjonen i sitt stiftelsesår 2003 at Alltinget mistet flere kvinnelige representanter. Forskeren Thorgerdur Thorvaldsdottir som har studert hva som skjedde i valgåret, går langt i å antyde at å gjøre feminismen til allemannseie var en tabbe.

I et pessimistisk likestillingsperspektiv kan dagens situasjon virke nesten håpløs: Ikke virker den gamle apartheidmetoden, og ikke gir det gevinst å spille på lag. Og fortsatt finnes det mannlige sportsjournalister som beskriver en fremragende kvinnelig idrettsutøver som en «Superbabe» og er vel så opptatt av stønnene hennes som prestasjonen. Antakelig tjener de mer enn meg også.