(Dagbladet): Kvinnegruppa Ottar fyller 25 år i år, og jubileet markeres med demonstrasjon mot stripping i Oslo fredag ettermiddag og appeller utenfor Nationaltheatret i dag.
Ottar, som ble stiftet i 1991, er kjent for såkalt «brøytebilfeminisme», ensbetydende med at Kvinnegruppa Ottar skal gå foran og brøyte vei i kvinnekampen.
Ottar-leder Ane Stø sier seg enig i at kvinnegruppa hennes skal si det andre vegrer seg for. Når Stø i dag mimrer 25 år med radikal kvinnekamp er det spesielt én seier hun husker godt.
- For meg er Ottar-høydepunktet 20. november 2008. Husker du hva som skjedde da?
- Nei?
- Da vedtok Stortinget sexkjøpsloven. En gledens dag for oss! Vi satt på galleriet på Stortinget og ventet på voteringa. Vi hadde sjampis i bøtter og spann og feiret utenfor med allsang og skål. Da var vi veldig fornøyd, mimrer Stø.
- Ottar glemmer menn
Det er ofte støy rundt Ottar, enten gjennom sex-anmeldelser av NRK eller påståtte oralsex oppfordringer på parolemøter. Og slik skal Ottar være ifølge Stø. Hun er glad gruppa tillater seg å provosere.
- Vårt viktigste bidrag har alltid vært at vi våger å være kontroversielle, vi roper høyt og tar ikke ansvar for den hyggeskapende rollen kvinner er tillagt. På det området er vi veldig fornøyd med oss selv, sier hun.
Kjønnsforsker Jørgen Lorentzen stiller seg gjerne i køen av gratulanter, men han kritiserer samtidig Ottar-feministene for å ha glemt én viktig gruppe midt i all kvinnekampen: Menn.
- Generelt sett har Ottar tatt kvinners perspektiv. Menn er alltid de privilegerte, menn er alltid dem som utøver makt i Ottars øyne. De ser ikke at også menn kan være maktesløse, at også menn utsettes for vold og prostituerer seg. Menn har også en kamp å kjempe, hevder han.
Høydepunktet
Lorentzen sier at vi i 2016 ikke lenger kan slå fast at kvinner alltid er den undertrykte part.
- Det er ikke noe entydig svar på det. Statistikker og materiale er veldig varierende. Ser man for eksempel på utdanning, så er det en total dominans av jenter i utdanning til yrkene som gir høyest lønn.
Derfor må av og til menn favoriseres framfor kvinner, ifølge Lorentzen, noe han hevder Ottar ikke makter å gjøre: Ottar er og blir kvinners kamp, påstår han.
- Menn og kvinner må kjempe sammen, og noen steder må vi faktisk favorisere og kvotere menn. Det perspektivet tar ikke Ottar, sier han.
Ottar brøt seg fri fra Kvinnefronten i 1991 og tok navnet sitt etter Elise Ottesen-Jensen, en kjent norsk-svensk seksualopplyser, som jobbet standhaftig for kvinners rett til å styre egen seksualitet. 25 år senere er Ottar et kjent begrep innen norsk kvinnekamp og politikk, men Jørgen Lorentzen tror gruppa må endre karakter for å overleve i 25 nye år.
- Høydepunktet i Ottars 25 år er motstanden mot prostitusjon. Lavpunktet er at de ikke har hatt noen forståelse av menns situasjon, og det bør en feministisk organisasjon i vår tid ha, sier han og legger til:
- Jeg vil gratulerer Ottar med dagen, men jeg tror Ottar må utvide sitt perspektiv skal de eksisterer i 25 år til, legger han til.
Menn og gardiner
Ottar-leder Ane Stø fnyser av Lorentzens kritikk av gruppa hennes som for kvinnefokusert.
- Lorentzen sier dere er for dogmatiske?
- Ja vel, det er jeg dogmatisk uenig med ham i, ler hun, og legger til:
- Feminisme handler om å ha et perspektiv om at kvinner som kjønn og gruppe har mindre makt og innflytelse enn menn. Lorentzen har rett i at kvinner er i flertall på høyere utdanning, og det er fordi vi prøver så hardt vi kan å oppnå lik lønn som menn. Det er et faktum at kvinner fortsatt tjener mindre enn menn.
- Finnes det ingen områder hvor menn bør favoriseres?
- Ja, klart det finnes. For eksempel i barneoppdragelse og i omsorg av syke og eldre. Jeg synes også vi skal kreve at menn engasjerer seg mer i å skape hygge i heimen, at menn også kan velge ut gardiner og sånn. sier hun.
- Hvordan er veien videre for at Ottar å ha en rolle å spille i Norge i 25 år?
- Vi har fortsatt skrekkelig mye å jobbe med. Når det gjelder pornokulturen har vi en kjempejobb med å demme opp for unge menneskers bruk av internettporno og det underliggende synet på kvinner som bruksgjenstander som ligger i mye av kulturen. Vi er også opptatt av å løfte kvinner i politikken og samfunnslivet. Vi er halve befolkninga og vil ha halve makta.
Kjønnsforsker Trine Rogg Korsvik sier Ottar på mange måter hentet kvinnekampen tilbake fra de døde etter stiftelsen i 1991.
- Ottar skal ha ros for å ha åpnet rommet for feministisk aktivisme. For 25 år siden var kvinnekampen på mange måter erklært død, men Ottar våget å gå ut i gatene og si ting som ble oppfattet som provoserende. Mange vil nok distansere seg og si «dette er noen gale feminister», men de har bidratt til å sette dagsorden når det gjelder saker som porno og prostitusjon. Ottar har våget å si ting ingen andre har, hevder hun.
«Feminist, men ikke som Ottar»
En kjent kritikk av Ottar er at gruppas nedslagsfelt: Mange norske kvinner vil nøle med å identifisere seg med Ottars synspunkter ifølge Korsvik. Men det kan også være noe positivt hevder hun.
- Det er blitt ganske vanlig å si «jeg er feminist, men ikke sånn som Ottar», og på den måten har de åpnet rommet for diskusjon og slippet inn andre feministiske synpsunkter også.
Korsvik sier at feminister ofte er blitt beskrevet som mannevonde og fæle i et forsøk på å devaluere kvinnekampen.
- En slik karakteristikk har alltid rammet feminister, som har blitt beskrevet som stygge og mannshatende kvinner, helt fra 1800-tallet og til i dag. Steretypen om at feminister både hater menn og samtidig vil bli som menn kom ikke med Ottar.
Lyst til å diskutere?
