Kvinner i lønnsstorm

Nyt sol og stille dager. Etter påske starter streikevåren. Den kan bli like ille som i 1998. Hvis ikke Kjell Magne Bondevik har noe i ermet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

LITT SOL, litt trim og litt avslapping i stille påskedager. Og så braker det løs med lønnsoppgjør og streiker resten av våren. Den seks uker lange sykepleierstreiken var bare en liten forsmak på hva vi har i vente. Riksmeklingsmann Reidar Webster kan saktens trenge å hvile ut noen dager i Istanbul med sin familie før årets store slankekur. For ham betyr et normaloppgjør et vekttap på fem kilo. Det tar med andre ord på. Men også hovedaktørene i de organiserte lønnstakergruppene må forberede seg på slanking, både av skyhøye krav og av egen vekt etter mange og lange forhandlingsnetter.

ALDRI ER DET blitt reist så høye lønnskrav før et tariffoppgjør som i år. Sykepleierne vil ha opp til 100000 kroner mer, riktignok ikke i en jafs, hjelpepleierne 50000, utdannede barnevernspedagoger, vernepleiere og sosionomer 60000, kommuneansatte 40000 og politi- og lensmenn 70000 kroner. Førskolelærerne er neppe snauere, etter at de har sakket kraftig etter sine lærerkolleger.

For tjue år siden var slike beløp hele årslønner. Arbeidstakerne har tatt etter de mest eksponerte næringslivstoppene i Gutteklubben Grei som bevilger seg selv et par- tre normalårslønner i lønnstillegg hvert eneste år. Når vi ser bort fra lovens håndhevere, er det de kvinnerike yrkesgruppene som har skrudd opp kravene og forventningene høyest. De har lavest lønn fra før. De føler at deres innsats ikke blir verdsatt. Og deres frustrasjon øker for hvert år de blir klubbet ned med tvungen lønnsnemnd.

I FRONTFAGENE i privat sektor, altså blant Kjell Bjørndalens gutter i Fellesforbundet, snakkes det om atskillig mindre tall og med atskillig større ansvarlighet. De er tvunget til å sikre konkurranseevnen for norsk industri og forhandler derfor først - de går i front - for å legge en mal som ingen blodtørstige, kvinnedominerte grupper i offentlig sektor skal overskride. Arbeidsgiverne har ikke engang giddet å gi et tilbud, slik at de fikk brutt forhandlingene i god tid før påske. Bjørndalen og hans motpart i Teknologibedriftenes Landsforening møtes over påske på Websters kontor. Like etter kommer partene i hotell- og restaurantsektoren, hvor det er høy kvinneandel og solide lavlønnskrav. Kravet om arbeidsgiverfinansiert tjenestepensjon blir likevel den hardeste nøtta å knekke. Det er kostbart. Arbeidsgiverne vil ikke. Men kravet har den finurlige siden at det demonstrerer hva de offentlig ansatte faktisk har, og som de sjelden nevner når kampen står om lønn: En meget god tjenestepensjonsordning som er verdt ganske mye, hvis den regnes inn i årslønna. Politi, pleiere og pedagoger er heller ikke de første som mister jobben når ledighetstallene stiger.

MEN DAMENE BAK de skyhøye lønnskravene, Bente G.H. Slaatten, Tove Stangnes, Oddrun Remvik og Helga Hjetland, har gode argumenter. Deres medlemmer i stat og kommune tjener langt mindre enn tilsvarende grupper i privat sektor. Uansett rang og verdighet er det for eksempel slik at kvinnelige ansatte i kommunene tjener 30000 kroner mindre enn mannlige ansatte. De tilsynelatende uopprettelige forskjellene skyldes 40 års kjønnsdiskriminering på arbeidsmarkedet, og lønnssystemets problemer med å få offentlig sektor til å holde tritt med privat sektor i langvarige vekstperioder. De siste åra har disse yrkesgruppene fått markedskreftene på sin side. Det er pleiere det er mangel på, ikke industriarbeidere. Men det hjelper lite når de jobber i en sektor som blir styrt av politikere, ikke av markedet.

VIL SÅ POLITIKERNE gi etter for de mange og sprikende kravene? Bare litt. Og selvsagt ikke før spillet har utfoldet seg på den store scenen. De vil se om det utvikler seg motsetninger mellom de ulike arbeidstakergruppene som alle vil ha størst mulig bit av kaka. De vil også bivåne riksmeklingsmannens magiske evner som gjør at han kan få en lønnsramme på 4,5 prosent til å bli det doble ved å strekke og dra, uten at det påvirker statsbudsjettet. I kommunesektoren regner arbeidsgiverne med å ha en lønnspott på ca 1,8 milliarder kroner, mens kravene utgjør minst 10 milliarder. Det må gis og tas. Det må strekkes og bøyes. Politikerne vil også vurdere hvilke grupper som vil gå til streik, om det er noen de tar på alvor eller ei. Kanskje vil de se om Kommunenes Sentralforbund lykkes med å forandre lønnssystemet slik at slagsmålene kan utkjempes lokalt, uten streikerett. Til slutt, kan hende, trer Kjell Magne Bondevik inn på arenaen og øker rammene en smule med litt ekstra midler til kommunene. Fra den såkalte ymseposten i revidert nasjonalbudsjett.

BONDEVIK HUSKER nok lønnsoppgjøret 1998. Det endte som kjent i «kollektiv galskap». Det ble lønnsfest for alle, og bakrus etterpå. Samfunnet brukte milliarder uten å oppnå noe som helst, utover rente- og prisstigning. Vi får håpe han har lært. Han må ha sett hvordan rekrutteringen til pleieryrkene svikter. Det handler derfor om mer enn lønnsmas og spill. Det handler om vår egen velferd og hele samfunnsutviklingen. Derfor bør han satse på kvinnene i år.