Kvinner i og ved senga

Legeyrket er i ferd med å bli et kvinneyrke. Og i sykesenga er det gamle kvinner.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET ER IKKE LETT

å tro det når man hører klagene i mediene: Men folk flest er ifølge Aftenposten fornøyd med legen sin. Kvinner er nok mindre fornøyde enn menn, og når forsker Hilde Lurås ved Senter for helseadministrasjon ved Universitetet i Oslo spør dem, sier kvinnene at de helst hadde sett at deres fastlege var en kvinne. I dette kan de snart bli bønnhørt. For allerede nå er det flere jenter enn gutter som tas opp på medisinstudiet. Om 15 år er flertallet av våre leger kvinner.

KNAPT NOE

samsunnsområde har hatt slik vekst som omsorgsgruppene. Det henger sammen med den medisinske utviklingen, naturligvis, men også samfunnets evne til å betale for det. Kravet om behandling er vokst til et imperativ som verken ansvarlige myndigheter eller enkeltmennesker kan frasi seg. Vi feirer i år 300-årsjubileum for det offentlige helsestellet her i landet, og i det perspektivet er dette noe helt nytt. Fram til vår tid måtte mennesket ta ansvar for sine sykdommer selv og dra omsorg for sine nærmeste. I dag er det overlatt et enormt apparat av fagfolk og institusjoner. Og den medisinske profesjonen kan gripe inn i livsprosessene på en direkte måte. Med genterapi og manipulering med arveanlegg kan legene og deres hjelpere påvirke de grunnleggende prosessene for å hindre sykdom.

MEN FORTSATT

er objektet for legens virksomhet, kroppen, i sin design stabil og uforanderlig. Den har overlevd alle former for medisinske intervensjoner. For å si det med sosiologen Yngvar Løchen: Ingen har funnet på at hodet kunne plasseres annerledes og på et sikrere sted. Derimot er kroppens høyde og den gjennomsnittlige levealder økt kraftig. Gamle lidelser er forsvunnet og noen nye har tatt bolig i oss. Og dette takker vi legene og deres vitenskap, medisinen, for. I alle fall må det være en slags sammenheng mellom legetetthet og bedre helse. Mens det i 1814 var om lag 100 leger i Norge er det i dag vel 18000, og vi føler vel at det har hjulpet. Det er nå 264 innbyggere pr. lege under 67 år, eller 3,78 leger pr 1000 innbyggere. Det er den desidert beste legedekning i Norden, og omtrent på nivå med Tyskland, Belgia, Ungarn og Bulgaria. Innenfor OECD er det bare Italia, Spania og Hellas som har en klart bedre legedekning enn vi har. En betydelig del av landets intellektuelle ressurser brukes til å ta vare på helsa vår. I dag studerer en og en halv prosent av årskullet medisin.

SKØYTEKONGEN

Hjallis pleide å si når rekordene på skøyter stadig gikk nedover at «Dæm kainj da'itj gå på null». Det er vel også en grense for hvor mange leger vi kan ha og fortsatt bedre vår helse. Vi kan ikke alle bli leger. Forskerne Hans Th. Waaler og Dag Hofos har presentert noen resonnementer om dette i Tidsskrift for Den norske lægeforening. Tommelfingerregelen er at en ekstra lege i Norge gir 17 timers økning i gjennomsnittlig levetid for norske menn og kvinner. Men det gjelder ikke når vi kommer over den legetettheten vi har nå. Ja, det er sannsynlig at det kan oppnås lengre levetid med en god del færre leger enn vi allerede har. Hvis det skjer, er det naturligvis en fare for at vi som skattebetalere vil si: Nok er nok. Kanskje vil det vise seg at det norske folks helse vil bli bedre om en større del av årskullets skoleflinkeste elever går inn i andre yrker enn legeyrket.

I DAG ER

ca. 60 prosent av medisinstudentene kvinner, mens 34 prosent av legene er kvinner. Men blir det et markant legeoverskudd i de nærmeste åra, er det rimelig å anta at det samme skjer med legeyrket som med andre yrker som blir kvinneyrker: lønna går ned. Men et viktigere spørsmål er om et kvinneflertall i yrket og i den medisinske forskningen vil endre faget. Blir det mindre kirurgi og mer samtale? Blir det mindre industri og mer omsorg? Blir det mindre karriere og mer konsentrasjon om det nære? Det er ikke lett å si, men man behøver ikke å være spesielt bevandret i spådomskunst for å anta at kvinneflertall vil gjøre noe med kulturen innenfor profesjonen og i institusjonene.

ETT ER SIKKERT:

Veldig mye av de verdibaserte tjenestene i samfunnet overtas etter hvert av kvinner. Det gjelder frelse (presteyrket), kunnskap (skole og høyere utdannelse) og helse. Mennene som ikke blir ingeniører, blir trengt nedover i pyramiden. Dessuten dør de, mens kvinnene lever lenge og blir pleietrengende. Men er det noen trøst at det befinner seg kvinner både i og ved sykesenga?