OPP OG FREM: Denne uken har det også vært spekulert i om kronprinsesse Mette-Marit hadde blandede motiver og ambisjoner da hun giftet seg med kronprinsen. Men de fleste som gifter seg oppover, gleder seg antagelig til de materielle godene det vil føre med seg. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix
OPP OG FREM: Denne uken har det også vært spekulert i om kronprinsesse Mette-Marit hadde blandede motiver og ambisjoner da hun giftet seg med kronprinsen. Men de fleste som gifter seg oppover, gleder seg antagelig til de materielle godene det vil føre med seg. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpixVis mer

Kvinner på klassereise

De som klatrer sosialt, gjennom ekteskap eller utdannelse, gleder seg antagelig til godene det fører med seg. Så lenge de ikke hykler eller lurer noen, er det ikke noe galt i det.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I den norske skjærgårdskomedien «På solsiden» fra 1956 strever den tidligere sekretæren Ester (Randi Kolstad) med følgene av sin bratte klassereise. Ester har blitt godseierfrue, og må takle at svigermor er brennsikker på at hun bare giftet seg for pengenes skyld og at ektemannen lurer på om hun ikke egentlig lengter tilbake til sitt tidligere bohemliv. På slutten av filmen innrømmer Ester at jo, da hun forelsket seg i mannen sin, var det dels pengene hun falt for. Det var personligheten hans også, men ikke bare. Og hun sier at de nye vennene hennes, de som er født på solsiden, antagelig ikke vil forstå dette.

Ester ville med andre ord oppover. Det samme kan kronprinsesse Mette-Marit ha villet, ifølge Hedvig Skonhoft Johannesens nye pamflett. «Vi kan ikke utelukke at Mette-Marit både var forelsket i kronprinsen, og at hun hadde sosiale ambisjoner», står det der. Sosiologen ser kronprinsessen som symbol på et samfunn som er opptatt av individuell utfoldelse mer enn kollektivt samhold, der flaks og kalkulasjon mer enn evner styrer hvem som kommer seg frem.

Men det er ikke noe kjennetegn ved det moderne Norge at det eksisterer andre veier til status, rikdom og oppmerksomhet enn hardt arbeid. Det har det alltid gjort, og de som har tatt disse, har ofte vært mer takknemlig mediestoff enn flittiglisene på lesesalen. Så er da også statusen de oppnår, Mette-Marit unntatt, som regel mer kortlivet enn for de med mer konkrete meritter å vise til.

Hva Mette-Marit følte og tenkte da hun møtte kronprinsen, er det ingen grunn til å spekulere i eller evaluere. Men ønsket om et mer behagelig liv, med færre bekymringer, er allment. Det er vel ingen radikal hypotese at nær sagt alle som gjør et klassesprang, gjennom utdannelse eller ekteskap, gleder seg til hva det vil medføre av materielle goder, til å reise, spise på gode restauranter, ha hytte ved sjøen, kanskje båt. Dette kan godt komme i tillegg til og ikke i stedet for kjærligheten. Det kan være en del av kjærligheten, fordi en persons bakgrunn, vaner, verdier og manerer også er en del av den de er, den som blir elsket.

Edith Carlmar, som regisserte «På solsiden» skjønte seg på sånt. Hun var selv datter av en alenemor fra feil side av elva som ble direktørfrue i Hegdehaugsveien. Flere av filmene hennes handler om kvinner som må manøvrere i nye miljøer. På slutten av «På solsiden» er Ester ennå gift, og åpenheten synes å ha gjort ekteskapet sterkere og ikke svakere.

Så lenge drømmen om et materielt bedre liv ikke driver folk til manipulasjon og bedrag, så lenge følelsene som bringer dem dit ikke er hyklet, er det ikke noe galt i å ønske seg oppover. Og det er ikke oppsiktsvekkende.