Kvinner som blir

Hvorfor blir mange kvinner værende hos voldelige menn? Forklaringen ligger i hjernen, skriver Rune Vik-Hansen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I den senere tid har fokus blitt rettet mot volden mot kvinner, og flere spør seg «Hvorfor går hun bare ikke»? Vi skal forsøke å vise at dette er mer problematisk enn bare å bestemme seg for å gå og at mekanismer i sinnet utenfor vår kontroll spiller en langt mer avgjørende rolle enn hittil antatt. Vi skal også vise at det er svært problematisk presist å avgrense de situasjoner der spørsmålet utvetydig kan forventes å bli besvart og at forståelse for problemets kompleksitet turde ha betydning for forebyggende arbeid.

Det er lagt fram flere ulike typer forklaringer på hvorfor kvinner forblir hos voldsutøvere. De spenner fra det psykologiske, motivasjonelle, logisk rasjonelle og praktiske. Hva spør man etter når man spør om hvorfor kvinner ikke forlater sin voldsutøver? Man snakker om:

Psykologisk binding: hva består denne bindingen i utover at man konstaterer at det foreligger en binding? Er binding et samlebegrep for ulike prosesser i den voldsutsattes hjerne uten at disse nærmere kan observeres? Vi vet at denne «bindingen» fører til at voldsutsatte forblir hos voldsutøveren, og dersom man sier seg fornøyd med svaret, vel, så er spørsmålet besvart.

Dersom motivasjonelle forklaringer legges til grunn, må spørsmålet sies å være besvart: voldsutsatte kvinner hevdes i ulike undersøkelser ikke å forlate sin voldsutøver enten pga. barn, økonomi, familie, sosial status osv. Dersom så er tilfelle er spørsmålet besvart og det hele handler om prioriteringer. Helsen og livet turde egne seg ypperlig som beveggrunner for å forlate en voldsutøver. Spørsmålet er hvordan de ulike motiver forholder seg til hverandre og hvordan så kan være tilfellet at enkelte motiver hindrer den voldsutsatte i å forlate voldsutøveren?

Logisk rasjonelle forklaringer: Selv meget intelligente og oppegående kvinner har problemer med å forlate sin voldsutøver og utsetter seg for svært krenkende handlinger. Spørsmålet er hvorfor? Mennesket er ikke bare fornuft, men også følelser, og fornuften kan ikke få et menneske til å handle, sa engang David Hume. Man kan m.a.o. utmerket forstå situasjonens alvor, men likevel ikke makte å komme seg vekk. Forklaringen på hvorfor voldsutsatte har problemer med å forlate sin voldsutøver synes å måtte søkes andre steder enn i den logisk-rasjonelle evne.

Praktiske problemer: kvinnen kan holdes fanget, innesperret osv., og således er også spørsmålet besvart; voldsutøveren gjorde det umulig for voldsofferet å forlate ham.

Nå er antakelig siste forklaring ikke hva som forventes som svar på spørsmålet om hvorfor kvinner ikke «bare går» og at hva man egentlig snakker om, antakelig er situasjoner hvor det er reelt mulig å forlate voldsutøveren, men hvor man likevel blir og det er i denne kontekst vi her tenker litt rundt spørsmålet. Fordi spørsmålet åpner for alle ovennevnte forklaringer, og enda noen til, og at det finnes mekanismer i menneskesinnet utenfor vår kontroll, gjør dette spørsmålet svært lite egnet som generelt grunnlag for vitenskapelig fundert forebyggende arbeid, fordi hvert tilfelle må behandles for seg. Vi kjenner ikke samtidig til alle grunnene hos alle voldsutsatte som ikke forlot voldsutøveren.

«Å gå» er en handling. Tradisjonelt antas handlinger å igangsettes av vilje. Vilje oppfattes å være et fenomen igangsatt av bevisstheten og gå forut for eller skje inni oss før handlingene og siden kvinner ikke går, kan det oppfattes som mangel på vilje. Uten å gå i detaljer, viser forskning (Libet, Kornhuber, Deecke) at enhver tilsynelatende viljesbestemt handling normalt begynner ubevisst. Problemet med forestillingen om at mennesket bevisst skal kunne ville, er at dersom man befinner seg i et vakuum, for å tale noe billedlig, er man ikke i stand til å kunne redegjøre for hvorfor man skulle ville noe framfor noe annet. Det finnes gode grunner for å ville forlate en voldsutøver, så dersom det kun handler om vilje, hvorfor skulle man da ikke ville? Dette betyr at menneskets bevisste «jeg» ikke har den «frie» viljen som tradisjonelt antatt. Forskning viser at hjernen forbereder seg på handling lenge før bevisstheten informeres og initierer ulike impulser bevisstheten så sensurerer eller slipper igjennom. Mennesket sies å ha en bevisst og en ubevisst del og forskjellen disse imellom kan kalles «bevissthetens grensesnitt», dvs. forskjellen mellom hva vi til enhver tid er bevisst og hva vi til enhver tid ikke er bevisst. Et problem med de tre første ovennevnte modeller, kan sies å grunne i hva vi kan kalle «bevissthetens grensesnitt»: «Bindingen» voldsutsatte utvikler, er ikke bevisst styrt, motivene de vurderer og handler etter er heller ikke bevisst styrt (hvorfor velge disse og ikke andre), den rasjonelle forståelsen av situasjonen utfordres av ubevisste krefter sterkere enn rasjonaliteten. Voldsutsatte kan ikke selv bevisst ville bli «bundet», ville ha motiver som fortsatt holder dem fanget, eller ville at den rasjonelle forståelsen av situasjonen fortrenges av andre krefter som holder dem fortsatt fanget i en voldsrelasjon.

Kvinner som blir

Om den voldsutsattes handlingsliv forstås som kun materielle hjernetilstander, fanges vedkommende i en form for metafysisk determinisme, dvs. en fastlagt årsaksrekke uten mulighet for å unnslippe. Til tross for vår oppfatning av oss selv som fritt handlende individer, kan vi pga. vår konstitusjon, likevel sies å være fanget i en slags asymmetrisk determinisme fordi gitte grunnbetingelser for vårt handlings- og tankeliv ligger utenfor vår kontroll, og hvor utfallet av disse samvirkende betingelser ikke kan forutsies, fordi impulser oppstår tilsynelatende spontant. Ett av tre skje: 1) en impuls til å forlate voldsutøveren trigges, impulsen omsettes til handling og man unnslipper, 2) impulsen til å forlate voldsutøveren initieres og avbrytes eller 3) impulsen initieres ikke og man blir. Hvis den voldsutsatte ikke får impuls til å forlate voldsutøveren når muligheten er til stede, kan ikke vedkommende bevisst bestemme seg for å komme seg vekk og er fortsatt overlatt til voldsutøveren, fordi beslutningen om å komme seg vekk hviler på impulsen fra hjernen.

Når det gjelder muligheten for forebyggende arbeid, viser praksis at andres erfaringer fra voldsrelasjoner ikke enkelt lar seg anvende på egen situasjon, men vi vet at enkelte voldsutsatte kommer seg vekk, og hvordan kan deres plutselige forståelse gjøres tilgjengelig for andre slik at de kan nyttiggjøre seg den? For de kvinner dette plutselig «går opp for», blir veien til handling usedvanlig kort, og mange spør seg i ettertid hvorfor de ikke kom seg vekk tidligere.

Forklaringen ligger i bevissthetens grensesnitt og at fordi hjernens prosesser er utilgjengelige, har voldsutsatte ikke mulighet til å gå før hjernene deres er klare for det og tilstanden lar seg ikke framtvinge. Fordi betingelsene for å komme seg vekk ikke lar seg omsette til mulig forebyggende tiltak, må det anses at problemet prinsipielt ikke lar seg løse. En mager trøst er at situasjonen faktisk kunne vært verre.