Kvinner som slår

Når kvinner er overgripere, ser vi en annen vei.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET ER SANT. Kvinner er også overgripere. Kvinner bruker vold. Kvinner slår, slåss, sparker og forgriper seg på barn. Den sitter langt inne, den erkjennelsen. Så rotfestet og dominerende er kvinners offerrolle når vi snakker om offer og voldsutøver, at selv fagfolk som jobber med problemstillingen for å hjelpe ungdom som bruker vold, har problemer med å erkjenne at sånn er det. Da stiftelsen Alternativ til vold (ATV) tidlig i år opprettet et behandlingsprosjekt som retter seg mot jenter i 12- til 18-årsalderen som har utviklet volds- og aggresjonsproblemer, erfarte behandlerne og forskerne at de fikk store problemer med å komme i kontakt med jentene. Både barnevernet, helsestasjonene, sosiallærere og de ungdomspsykiatriske poliklinikkene som ble kontaktet, erkjente at problemet var stort, og at jentene trenger hjelp. Likevel var de ulike instansene mye mer tilbakeholdne med å videreformidle jentene. ATV er et kompetansesenter som gir hjelp til både menn som slår og kvinner som blir slått, og har bred erfaring med å lære bort alternative væremåter.

TILNÆRMINGSMÅTEN i samfunnet er åpenbart en annen overfor voldelige jenter enn overfor voldelige gutter som er blitt formidlet videre til ATV, ifølge ATVs fagfolk. Jenters voldsbruk og aggresjon forklares på en annen måte og risikerer dermed å bortforklares. På samme måte som krisesenterbevegelsen frykter stemplingen hvis mediene formidler at f.eks. et stort flertall av kvinnene som søker om opphold på Oslo Krisesenter, nå er innvandrerkvinner, og derfor er påpasselige med å forklare at mange av dem er mishandlet av sine etnisk norske menn. Det er vanskelig å erkjenne at jenter og kvinner også er voldelige. Voldsbruk blant kvinner rokker ved kvinners identitet. Voldsbruk tilhører den maskuline identiteten. Det er mannen som er overgriperen. Kvinnen er offeret. Krisesentersekretariatet oppgir at en av tre kvinner i verden har blitt utsatt for vold. Hver fjerde kvinne i verden utsettes for vold i eget hjem. I Norge må mer enn 2500 kvinner hvert år overnatte på krisesentre på grunn av menns vold. Over 1000 kvinner er på flukt på grunn av menns vold. De lever på koder og hemmelige adresser. Det er med andre ord ingen tvil om at kvinner i hovedsak er offeret. Problemet er at kvinner og jenter som slår, som bryter med det tradisjonelle feminine mønsteret, ikke blir sett som voldsutøvere. Vi klarer ikke å se offer og overgriper i samme person. Kvinner mister dermed også den hjelpen de kan få. Og offentligheten går glipp av en utvidet debatt om vold som viser hvor komplisert vold er. Langt mer omfattende enn å handle ensidig om mannsrollen.

MENN ER DYR, hevder svenske ekstremfeminister, leste vi meget forenklet og lite etterrettelig i sommeravisene. Og så bar det ut på sidelinja, der tall skulle festes, skyld fordeles og fiendebilder forsterkes. I stedet for å våge å kalle spaden ved dens rette navn. Vi bør kunne snakke om kvinnevold når det er kvinnevold vi mener, og ikke menns vold mot kvinner og barn. Voldsutsatte kvinner kan også la sin fortvilelse gå fysisk ut over barna. Erkjennelsen er en utvidelse av kvinneidentiteten på godt og vondt. Ikke minst kan flere, både unge jenter og gamle damer, gjenkjenne et langt større spekter av sine følelser og erfaringer enn når de smalsporet henvises til posisjonen som ufeilbarlige ofre og passive, snille piker. Å slå handler om så mye. Det kan handle om å ta makta tilbake i en vanskelig verden. Vold er avmakt, men også motmakt, en konkret måte å sette grenser på. Det betyr ikke at kvinnevold er mer akseptabel og heroisk, eller at kvinner som slår, er mindre kvinnelige og mer eksotiske enn menn som slår. Det betyr at vi må gi opp å definere fysisk vold ut av kvinnerepertoaret og slutte å gjemme det ene kjønnet kollektivt bak offerrollen.

MENN OG KVINNER som slår, har ifølge fagfolk vanskelige livshistorier og tung erfaring som voldsofre. Enkelte krisesentre har følgelig åpnet for at også menn kan få bo- og samtaletilbud her, altså på samme sted som voldsutsatte kvinner og barn. Krisesentrene er som kjent kvinnenes domene, med ansvaret - og æren - for å ha synliggjort familierelatert vold gjennom mer enn tretti år. I dag er det et spørsmål om krisesentrene fortsatt skal være et sikkert tilfluktssted for de kvinnelige voldsofrene. Svaret er åpenbart kjønnet. Inntil nå.