Kvinnerettslov

Hva skal vi med en menneskerettslov, hvis menneskerettighetene ikke skal bo der?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I går vedtok Stortinget en diskrimineringslov. Det var ikke lov å diskriminere i forrige uke heller, men nå er all diskriminering samlet på ett sted i Norges store røde. Felles diskrimineringsombud blir det også, både for dørvakter hos Olav Thon og kvinner som møter stengte dører.

Og neste mandag vedtar Stortinget endelig å inkorporere FNs kvinnekonvensjon i norsk lov. Her går det unna. På under ei uke vil lovgiverne ha skaffet kvinner og andre minoriteter beskyttelse på høyde med det beste de har i utlandet.

Eller vil de egentlig det? Det mest påfallende med de to historiske vedtakene er hva Stortinget ikke vedtar. Verken FNs rasediskrimineringskonvensjon (RDK) eller kvinnekonvensjonen (CDAW) blir tatt inn i menneskerettsloven. Der ville de hatt forrang i forhold til annen lovgivning. Det ville for eksempel bety at trossamfunns rett til å diskriminere kvinner vil bli utfordret.

Det ønsker ikke regjeringen Bondevik. Den finner det «mest hensiktsmessig» å inkorporere CDAW inn i likestillingsloven. Den handler jo om kvinner og likestilling og sånn. Loven gjelder for alle, bortsett fra for dem som er mot den. Siden religionsfrihet er en uomtvistelig menneskerett er det gjort unntak for «indre forhold i trossamfunn».

I FN derimot har man fått med seg opplysningstida. Der påstår man at menneskerettigheter gjelder for begge kjønn, og at kvinners rettigheter er en universell menneskerett på lik linje med religionsfrihet. I det sekulære Norge mener man fortsatt at religion har forrang og at likestilling må vike. Det er vi ikke alene om. Prestestyrer i flere land vil heller ikke godta FNs moderne kvinnesyn. Selv om 90 prosent av FNs medlemmer har ratifisert kvinnekonvensjonen, har muslimske land reservert seg mot de deler som strider mot sharialoven. Det er ikke et selskap vi bør føle oss vel i. Det gjør heller ikke Krf-statsrådene Laila Dåvøy og Hilde Frafjord Johnson, som på selveste 8. mars rykket ut med et varmt forsvar for kvinnekonvensjonens betydning internasjonalt og oppfordret alle land til å trekke sine reservasjoner. Men da bør vel Norge gå foran med et godt eksempel?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Norge regner seg blant de ypperste når det gjelder menneskerettigheter. Vi er FNs ivrigste fanklubb med lisens til å preke og har tatt inn tre av FNs seks hovedkonvensjoner i menneskerettsloven. Men nå er det plutselig stopp. Det er et brudd med norsk politikk, hvor forpliktende internasjonale avtaler har stått i sentrum. Konvensjonene mister sin verdi, hvis hvert land kan reservere seg mot punkter det ikke liker. Det gjør regjeringen i praksis ved å ta kvinnekonvensjonen inn i en lov hvor trossamfunn er unntatt bestemmelsene.

Det er heller ikke tilfeldig at dette skjer når det gjelder rettigheter basert på kjønn og etnisitet. Likestillingens vikeplikt ble dokumentert av professor Hege Skjeie i Maktutredningen, og Norge har fått kritikk av nettopp FN for KRL-faget. Vi eksporterer gjerne våre verdier til alle verdenshjørner, men vil ikke rydde opp i vår egen bakgård.

Noe av vegringen skyldes Maktutredningens hovedkonklusjon - den såkalte rettsliggjøringen av samfunnet på bekostning av de folkevalgtes innflytelse. Folkestyret forvitrer, hevdet Maktutredningen og slo alarm. På vegne av vanvittig mange politikere. Andre grupper kan tvert imot mene at rettsliggjøring er et demokratisk gode som beskytter dem mot de samme politikernes inn- og utfall, men ingen politikere liker å gi fra seg makt. Derfor ber regjeringen uttrykkelig om at kvinnekonvensjonen ikke blir tatt inn i den overordnede menneskerettsloven, til tross for at 77 av 79 høringsinstanser mente det var der den hører hjemme.

Det gjør den selvsagt. Menneskerettigheter hører hjemme i menneskerettsloven. Det har ikke bare en viktig rettslig betydning, men sender også et kraftig politisk signal. Dermed fjerner vi vikepliktskiltet og erkjenner at likestilling har forkjørsrett. Regjeringen signaliserer det motsatte. Religionsfrihet står over kvinners frihet. Kvinnediskriminering blir lovfestet.