Kvinnesortering

Er kvinners rett til å velge abort en fare for samfunnet? Noen mener fortsatt det.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I forsvar av den nye

restriktive bioteknologiloven brukes det odiøse ordet sorteringssamfunn for alt det er verdt. Det er ikke tilfeldig valgt. Uten å si det rett ut skapes det uhyggelige assosiasjoner til historiens skrekkabinett. Premisset for debatten er lagt. Loven skal beskytte oss mot menneskets iboende ondskap. Den er en skanse mot det moderne barbariet.

Uten lovens restriksjoner skal vi anta at kvinner lettere vil fjerne fostre med misdannelser og dermed skape et hardere og kaldere samfunn, hvor den sterkestes rett gjelder. Loven vil angivelig hindre en slik utvikling ved å innskrenke kvinners bruk av ultralyd tidlig i svangerskapet og i praksis gjøre det vanskeligere å ta abort på et slikt grunnlag.

Redselen for ny teknologi

skygger for at argumentene er eldgamle. Spørsmålet handler nå som på 1970-tallet om hvem som skal ta valget. Eller som det het den gangen, kvinners rett til selv å bestemme over egen kropp. Den gamle parolen høres nesten pinlig utdatert ut for moderne kvinner, som i 26 år har tatt det som en selvfølge og knapt aner hva en abortnemnd er. Gravide kvinner tar det for gitt at allmennlegen ikke holder tilbake informasjon om fosteret i deres egen mage.

I dag kan alle gravide få

ultralyd gratis uten noen begrunnelse. Etter den nye loven må kvinnene før 18. svangerskapsuke begrunne hvorfor, og det er ikke tillatt å innrømme at hensikten er å sjekke om barnet er velskapt. Ultralydundersøkelser som har som formål å lete etter avvik og sykdom, defineres som fosterdiagnostikk, og skal bare utføres av noen få godkjente institusjoner.

Det er som Dagbladet har omtalt, mulig å omgå loven. Men da må kvinnene lyve og si at de er generelt engstelige. Ressurssterke kvinner i sentrale strøk kan dessuten ta en svipptur til et av våre naboland, som ikke har en så streng lovgivning, mens Kari på Sotra har en lengre og tyngre vei å gå. Det smaker av en annen sortering.

Det påfallende er

at frykten for sorteringssamfunnet åpenbart er størst i den perioden hvor kvinner har rett til selvbestemt abort. Det er kvinners adgang til selv å skaffe seg mest mulig informasjon tidlig i svangerskapet, som innskrenkes. Tanken synes å være at hvis kvinner får fri adgang til moderne fosterundersøkelser mens de ennå selv kan bestemme, blir det flere aborter. Vi kan ikke stole på kvinners vurderingsevne. Særlig ikke i en så emosjonell fase av livet. Derfor bør hun ikke belastes med for mye kunnskap om hva som foregår inne i magen hennes.

De fleste vil hevde i spørsmålet om abort at «jo tidligere, desto bedre», men politikerne sier at seinere er bedre. De har lenge fryktet at kvinner selv vil bli fristet eller presset til å sortere nå som ny teknologi gjør det mulig å påvise misdannelser tidligere. Det er derimot fortsatt legitimt å sortere seinere, så lenge det er andre som tar beslutningen.

Ville menn funnet seg i å bli nektet informasjon fra en medisinsk undersøkelse, eller adgang til å bruke all tilgjengelig teknologi? Aldri i livet. Tanken er latterlig, men nå altså lov. For kvinner.

De ideologiske føringene

bak loven er utvetydige og ikke overraskende. Den er en av helseminister Dagfinn Høybråtens fanesaker. Han er mot abort og fronter KrFs kamp mot det partiet kaller sorteringssamfunnet. Men hva er det som i praksis sorteres bort her? Det er kvinners selvstendige valg og likebehandling. Som professor Torstein Vik påpeker i dagens avis tilbys alle gravide over 38 år automatisk fostervannsprøve for å påvise Downs syndrom, men ikke en 18-åring. Hvem av de to som har best forutsetning for å ta seg av et sterkt handikappet barn, kan man forestille seg.

Ved å bruke ordet

sorteringssamfunn setter man i gang sterke følelser både hos foreldre som har handikappete barn og kvinner som tar abort. Det er ren skremselspropaganda. Det er lite som tyder på at skrekkvisjonen er i ferd med å bli virkelighet, verken i den offentlige debatten eller i kald statistikk.

Det er derimot mye som tyder på at samfunnet har et stykke igjen før kvinner er likestilt.