Kvoter mot pengemakt

Frivillighet og intensjonserklæringer er bare dekkoperasjoner når det handler om å fordele penger og makt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DA DEN NYE regjeringen til Gro Harlem Brundtland, med åtte kvinner blant de atten statsrådene, trådte fram på Slottsplassen våren 1986, ble den en nyhet som gikk verden rundt. Seksten år seinere er det litt rart å tenke på hvor stor sensasjonen var. TV-team og reportere fra Langtvekkistan kom til Oslo for å rapportere fra Amasonenes land. Flere av de kvinnelige statsrådene fra den gang utstyrte seg med buttons der det stolt sto «Jeg er kvotert». Jeg vet at minst én av dem har samlet på den.

Gros regjeringsdannelse var et gjennombrudd. Etter den er 40 prosent blitt den malen som alle nye regjeringer måles etter, også den sittende Bondevik II med åtte kvinner og elleve menn.

Likestillingsloven kom i 1978. I 1981 kom tilføyelsen om at offentlige råd og utvalg skal ha minst 40 prosent av begge kjønn. Men det er sånn passe halvglemt at det var kvoteringsvedtaket på Arbeiderpartiets landsmøte i 1983 som satte fart i prosessen. Kvoteringskravet var organisasjonskomiteens forslag og ble vedtatt uten debatt med LO-pampen Ole Knapp som organisasjonskomiteens formann.TRE ÅR SEINERE kom den dramatiske vårsesjonen i Stortinget og Carl I. Hagens bensinavgiftsbeinkrok på Willoch-regjeringen. Da Gro startet arbeidet med å plukke ut statsråder, begynte debatten i partiets kroker om landsmøtevedtaket også skulle gjelde når partiet dannet regjering. Noen mente at det ikke gikk an å kreve kvotering når det handlet om noe så viktig som en plass i regjeringen. Da måtte det utelukkende tas hensyn til kvalifikasjoner.

Her trer mønsteret som denne debatten alltid følger, klart fram. Det er en kamp fra skanse til skanse. En gang gjaldt den om man kunne betro kvinner å avgi sin egen, hemmelige stemme. For hvordan skulle det vel gå i hjemmene dersom kona nullet stemmeseddelen til familiens overhode og forsørger ved å stemme på et annet parti enn hans? I 1986 var det regjeringsskansen som ble erobret. I den sittende regjeringen er det kommunalminister Solberg som er lagets stjerne for mange.HER ER EN digresjon på sin plass: Sist uke reklamerte Se og Hør for «Sommerens heteste kjendiskåring» av «Norges mest sexy mamma». Kandidatene er Dorthe Skappel, Mette-Marit, Siri Kalvig, Mona Grudt, Kjersti Holmen, Vendela Kirsebom Thommessen, Kathrine Moholt, Henriette Lien og Anette Stai.

Jeg håper at jeg har oversett noe, men jeg har altså ikke sett at noen av disse dyktige yrkeskvinnene med suksess i teater, mediebransje og forretningsliv har rykket ut og protestert mot å bli stilt opp i en konkurranse mot hverandre om et framtidig oppslag i bladet. Der vil «vinneren» bli påhengt tittelen «Norges mest sexy mamma» over en bildeserie der hun er fotografert sammen med sitt avkom.

Og hva vil bladet gjøre dersom Mette-Marit får flest stemmer?

Her i avisa brukte kommunalminister Erna Solberg sin politiske suksess til noe uhyre fornuftig og velgjørende på torsdag. Hun sa at «du trenger ikke være ung, pen og tynn for å nå langt» og hoppet henrykt på trampoline. Ingen av kandidatene i Se og Hørs kåring er i hennes vektklasse.SOLBERGS MARKERING kom samme dag som nyheten om at 470 styrer blant landets 611 største bedrifter registrert i Brønnøysundregistrene, fortsatt er reine herreklubber. Framgangen i kvinnerepresentasjonen er magre 0,6 prosentpoeng etter at regjeringen 7. mars i år vedtok å gi bedriftene frist til 2005 med å kvotere inn 40 prosent kvinner i styrene. Næringsminister Ansgar Gabrielsen fra Høyre som fronter dette kvinnekuppet sammen med administrasjonsminister Laila Dåvøy fra KrF, konstaterer tørt at med denne farten vil det ta 200 år å nå målet.Men sånn skal det ikke gå, til tross for at det er hva styreherrene i NHO håper på. Til neste år kommer lovforslaget som vil pålegge bedriftene denne kvoteringen innen generalforsamlingene i 2005.

Ropet om frivillighet, alle de store ordene og den erklærte godviljen er bare dekkoperasjoner når skansene som skal erobres, representerer makt, status og de feite styrehonorarene som kameratene i næringslivstoppen bevilger hverandre. Det ville allerede ha sittet 40 prosent kvinner i de 611 styrene dersom Høyre og KrF tidligere hadde innsett dette. De to statsrådene skal ha ros for endelig å ha skåret gjennom da de fremmet sitt forslag tidligere i vår. Spesiell ros til Gabrielsen som er i parti og i regjering sammen med Kristin Clemet som i denne saken står på den reaksjonære linja til sin tidligere arbeidsgiver NHO. Hun er en viktig motstander av kvotering og har lenge fungert som en solid festbrems på utviklingen.ALLE SOM VIL, vet jo nå at argumentet fra i går om at det er vanskelig å finne kvalifiserte kvinner, bare er tull. Det har lenge vært slik at flere kvinner enn menn tar høyere utdanning. Kvinnene er også overrepresentert i den gruppa som tar lengst utdanning, og gjør det best ved eksamen.Engstelige mannfolk som frykter konkurransen, får søke trøst i at kvoteringsvedtakene er kjønnsnøytrale og krever minst 40 prosent menn i regjeringer, råd, utvalg og - til neste år - i bedriftsstyrer.