Kvotering i Kulturfondet

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I et intervju med Dagbladet 22.06 var jeg skeptisk til spørsmålet om kjønnskvotering i forhold til midler til kunst- og kulturprosjekter fra Norsk kulturfond. Jeg tror kriteriene for støtte herfra i prinsippet bør være knyttet til en fortløpende diskusjon om tiltakenes kvalitet i forhold til Kulturrådets prioriteringer. Jeg uttalte meg derimot ikke om kvotering i kulturlivet generelt. Dette kan kanskje være en farbar vei i forhold til å utjevne styrkeforhold på en rekke arenaer der representasjonen i dag er skjev.

Eksempelvis bør det diskuteres om ikke ulike kvantitative grep som kvotering kan brukes i forhold til lederverv, styrer, utvalg og liknende for å oppnå en mer effektiv inkludering, kanskje særlig av minoritetskunstnere.

Jeg har selvsagt ikke sagt at det er kvalitetsmessig forskjell på kunst laget av kvinner og menn. Det overrasker meg derfor at May Hansen i sitt innlegg 30.06. tillegger meg slike synspunkter. Tvert imot, og det er også noe av grunnen til at vi bør være varsomme med å innføre systemer som vil kunne virke implisitt diskriminerende. Kulturrådet deler Hansens engasjement for et godt kjønnsbalansert kunstliv. Kulturrådet har selv tatt flere initiativ for å styrke kunnskaps- situasjonen på området, blant annet med boken «Musikk og kjønn – i utakt?», som belyser særskilt den gjennomgående skjevfordelingen i musikklivet. Kjønnsdebatten er en viktig diskusjon som hele kulturfeltet er tjent med.

I sin praksis tar Kulturrådet hensyn til en rekke forhold som har med kjønn, etnisitet, alder og geografi å gjøre. Prinsippet om kvotering og hvordan kvotering eventuelt kan tilrettelegges, må imidlertid diskuteres på en mest mulig nyansert måte for å unngå utilsiktede konsekvenser.