Kvotering i retten?

Regjeringen skal utnevne to nye dommere til Høyesterett. Våger den å styrke kvinneandelen?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

REGJERINGEN ruger nå over hvem som skal bli de to nye dommerne i Høyesterett. I forkant av prosessen har vi hatt en debatt om hvilke kompetansekrav som bør stilles. Den ble rett nok forbausende kort, men til gjengjeld ført av to som kan gjøre noe med spørsmålet: Justisminister Knut Storberget og høyesterettsjustitiarius Tore Schei. Begge reiser det fundamentale spørsmål: Hvilke kvalifikasjoner bør en høyesterettsdommer ha. Begge vil ha en rett som favner bredt -  i utdanning, erfaring, kjønn og alder.

SLIK STILLER de to fremste representantene for det juridiske Norge ganske presise krav til hvordan Høyesterett bør se ut når nær halvparten av dommerne i løpet av få år er skiftet ut. Mulighet til å påvirke denne prosessen har de begge, selv om ansettelsesprosedyren også krever at andre får si sitt. Første test på om det virkelig ligger realiteter bak de fagre resonnementene kommer når de to ledige embetene skal besettes, kanskje neste fredag. Blir det en kvinne blant de to? Blir det tatt hensyn til aldersfornyelse? Velges en dommer med erfaring fra organisasjonslivet, som statsråd Storberget ønsker seg? Får vi en dommer med utdannelse fra Tromsø eller Bergen? Og - spørsmål over alle spørsmål i disse dager: Får vi en dommer med innvandrerbakgrunn om ikke lenge?

DET ER ÅPENBART et problem at det systemet for rekruttering til Høyesterett som vi nå har, ikke sikrer et bredt felt av kompetente og kvalifiserte søkere. Fem menn og en kvinne hadde så stor tro på seg selv at de søkte denne gangen. Regjeringen må finne dommerne i denne gruppen. To menn er foreslått av innstillingsrådet. Seks søkere er for lite, sier både justisminister og justitiarius. Men hva gjør de med det? Det er et problem at det søker så få kvinner. Vi har en debatt løpende om kvotering til styrene i aksjeselskaper. Vi har lenge hatt en debatt om kvinnekvotering i politikken. Hva er galt med kvinnekvoter til Høyesterett? Vil man ikke ha det, må det skje en aktiv søking etter kvinnelige jurister med kompetanse og kvalifikasjoner.I dette perspektivet syns jeg justitiarius Tore Schei avfeide tanken om et system med «kallelse» litt for raskt. Jeg har ingen tro på at vi kan kopiere det svenske systemet, til det er tradisjonene for ulike. Men de som har ansvar for utnevningen av dommere, bør også ha et selvstendig ansvar for å sikre den variasjon som Schei og Storberget så presist etterlyser. Det kan bare skje gjennom et bevisst rekrutteringsarbeid. Dessuten må arbeidet i retten legges til rette for kvinner, også for dem som er i den alder da det stilles krav til omsorgsinnsats både av kvinner og menn. Slik sett er jo også dommerrollen endret siden 1814.

DET ER VANSKELIG å gjøre noe med en tilvant arbeidsform, naturligvis. Det ligger i sakens natur at domstolene er konservative. Dommerne er gjerne i alderen 55 pluss, og heller ikke blant de mest endringsvillige. På den annen side: Hvis dommere blir utnevnt i for ung alder, kan de også få en uro i kropp og sinn som gjør at de gjør som tidligere dommer Nina Frisak og søker seg til statsministerens kontor. Samfunnsengasjert ungdom kan jo finne på så mye rart og søke seg ut på andre jaktmarker om de syns livet i domstolen blir for sedat.

MEN HVA VENTER vi egentlig av våre høyesterettsdommere? Enkelt sagt skal de avsi dommer, treffe avgjørelser i enkeltsaker på grunnlag av generelle regler. Til grunn ligger rettstenkning og rettsutvikling, men det er Stortinget i samarbeid med regjeringen som bestemmer hva loven sier. Retten er i samspill med mange aktører, nasjonalt og internasjonalt. Ja, jo mer våre egne politikere abdiserer, desto større blir rommet for EU og andre institusjoner til å bestemme hvordan vi skal te oss i den globaliserte virkelighet. Kanskje språkmektighet er en kvalifikasjon som passer godt for kvinner?

UNDER ALLE omstendigheter er det mer krevende å være dommer i dag enn tidligere. Men noen ganger er det nok også en tendens til å gjøre retten mer betydningsfull enn den strengt tatt fortjener. I dag heter Apotekergata Høyesteretts plass. Det syns jeg er flott. Tidligere høyesterettsjustiarius Carsten Smith ville løfte fram retten også som en av de tre statsmaktene. Det syns jeg også var et godt prosjekt. Men det må ikke skremme kvinnelige jurister og andre med urimelig svak selvfølelse fra å søke. Kanskje skal det bare et lite dytt til fra en aktiv rekrutterer for at søkerlistene både skal bli lengre og bredere? Og husk: Ingen ser forskjellen under dommerkappen.