Kvoteringens pris

Hvor mye er 50 prosent av fire? Av og til er det tre.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Oslo Arbeiderpartis vegring mot å ta inn Jonas Gahr Støre på sikker plass må framstå som ubegripelig for de fleste velgere. Han er regjeringens stjerne, beundret og respektert i alle leirer, og så skal partiet ofre en slik kapasitet for å innfri et firkantet krav til kjønnsbalanse. Et typisk eksempel på at det gode blir det bestes fiende, mener folk som ellers ikke tar lett på likestilling.

Da Arbeiderpartiet vedtok 50 prosent kjønnskvotering våren 2005 var det mange som advarte mot en slik rigid grense. Skepsisen var likelig fordelt mellom kjønnene, selv om Ap’s kvinnebevegelse jublet og erklærte seg selv for overflødig. Full likestilling var oppnådd ved håndsopprekning.

Jeg var blant dem som mente at regelen var farlig upraktisk og spådde at den ville skape trøbbel for partiet og likestillingsarbeidet. Krav om millimeterrettferdighet innbyr til misbruk og krangel. Som Jens Stoltenberg før sommeren forklarte velgernes misnøye: Målt mot det perfekte, kommer alle til kort.

Det gikk bare noen måneder, så var bråket i gang. I seiersrusen etter valget gikk de feiteste kjøttbeina i regjeringen til erfarne menn. For å rette opp skjevheten og imøtegå kritikken, fylte man opp med unge kvinner i bånn. De rødgrønne fikk dermed en bedre kjønnsbalanse enn noen regjering før dem, og likevel ble verdens mest likestilte parti beskyldt for ikke å ta likestilling på alvor. Årsaken var selvfølgelig partiledelsens forsøk på å bortforklare og omdefinere 50 prosent målet. Det ble gjennomskuet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nå skjer det igjen i forbindelse med Støres kandidatur til Oslo-lista. Partiledelsen måtte gripe inn og definere 50-prosentregelen videre enn den allmenne oppfatningen slik at det blir rom for Støre.

Det er en definisjon som i beste fall er kontroversiell. 50-prosentregelen er lite verdt hvis kvinnene på lista ikke har sjanse til å komme inn på Stortinget. Enkelte mener at partiet i en skjebnetid må gjøre et unntak, men det argumentet har man hørt før. Det er fint med likestilling, men det passer ikke akkurat nå.

Det ville ikke vært politikk, hvis det ikke gikk politikk i det. Tilhengerne av en snever tolkning av 50-prosentregelen hører hjemme i partiets venstrefløy, og det gjør også kvinnen som risikerer å miste plassen sin til Støre. Ironisk nok var situasjonen stikk motsatt da striden i 2002 sto om Trond Giske som ny nestleder i partiet. Da var det høyrefløyen som mente den daværende 40-prosentregelen stengte for Giske, mens venstrefløyen mente det var å tolke den for strengt.

Noen av dem som nå prøver å stenge Støre ute med kvoteringsregelen, er fortsatt bitre over nederlaget den gangen og beskyldte motstanderne for å misbruke, ja, nettopp, kvoteringsregelen.

Støre kommer inn på tinget, hvis han vil. Men hvis Martin Kolbergs regnemetode skal gjelde i alle lag, kan stortingsgruppa etter valget bli forhistorisk.