Kynisme som livsstandard

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Norske skipsredere fornekter seg sjelden. Dypt i næringens kultur ligger en asosial tradisjon: Vi er havets frie fraktemenn, vi ønsker færrest mulig reguleringer, lavest mulig skatt og minimalt med ansvar for dem som berøres av vår virksomhet. Det som ikke ettertrykkelig er forbudt, er helt greit å drive med. Inn mot de forbudte områdene kan vi dessuten skjerme oss ved bruk av mellommenn som røyklegger forholdene og fratar oss ansvar. Det handler om kynisme som livsstandard, som ideologi og verktøy for profittmaksimering. Gjennom historien har vi sett dette så mange ganger, f.eks. da norske redere uten å blunke tok på seg jobben som fremste leverandør av olje til apartheidregimet i Sør-Afrika.

Hvis noen trodde disse tradisjonene var døde, kan de se på hvordan norske rederier fremdeles lar sine skip hogge opp på strendene i Bangladesh. Hit sender styrtrike redere fortsatt gamle vrak som er fulle av miljøgifter, slik Dagbladet dokumenterte i går. Det handler om en industri som betaler arbeiderne en daglønn på mellom fem og ti kroner, som benytter barnearbeid og hvor arbeidsforholdene er livsfarlige. Når norske redere blir konfrontert med dette gjør de som Pontius Pilatus: Vasker hendene i et fat og erklærer at de er uten ansvar. Skipene er jo solgt til meklere eller andre før opphogging, må vite.

Det er kort tid siden Telenor fikk negativ oppmerksomhet fordi selskapets underleverandører i Bangladesh har et livsfarlig arbeidsmiljø der barn brukes som arbeidskraft. Ingen kan si at Telenors praksis eller reaksjon på avsløringene var noe å skryte av, men sammenliknet med rederne fremstår selskapet som realistisk og ansvarlig. Det gjør ikke saken bedre at arbeidet med å få vedtatt en FN-standard for opphogging av skip har trukket ut i ti år, og at de foreslåtte reglene er svake. Dette bør verken redere eller politikere få rømme fra.