La meg være ung

De er mange. De er farlige. Vi behøver ikke vente og se. Vi så det alt på 60- og 70-tallet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«OM DU KJENNER det svir, er det bare fordi du er tung; la meg være ung,» sang Wenche Myhre i den norske Grand Prix-finalen i 1964. Den gang 17 år. Nå er hun 55 og ville vært kvalifisert som medlem av Rolv Wesenlunds senioropprør. Om hun er interessert, vet jeg ikke. Men sangen hennes gir et visst perspektiv over Wesenlunds kraftige varsku om å ta Wenche Myhres jevnaldrende på alvor: «Vi er eldre. Vi er mange. Vi er farlige, vent og se.»

I 1964 var de samme menneskene «unge», «mange» og «farlige». Det fikk vi se. Og de gjorde seg gjeldende. Samfunnet og markedet tørstet etter dem. Og svært mange av dem hadde ikke respekt for datidas seniorer.

ETTERKRIGSGENERASJONEN omformet samfunnet, forandret familiestrukturer, forbruksmønstre, verdier, kvinne- og mannsidealer og holdninger. De tok utdanning, erobret stillinger og makt, eksponerte seg i fjernsyn og radio, på film og i reklame. De ble kalt dessertgenerasjonen. De slapp krigens byrder, men skummet fløten av velferdssamfunnets ordninger. Det var flust med arbeidsplasser. Studentene kunne ligge ved universitetet et tiår og engasjere seg i frigjøringskamper for jordas undertrykte. Det var vekst og velstand. Inflasjonen og skattesystemet spiste opp deres gjeldsbyrder og skapte deres boligformuer. De fleste fikk realisert seg selv.

«Hvem er du som vil stå modell - jeg vil være meg selv,» sang Wenche Myhre, og ga kortversjonen av den store kulturelle revolusjonen som ungdomsopprøret egentlig handlet om. Enkeltindividenes opprør mot fellesskapets standardløsninger og voksengenerasjonens moraltukt. 68-ergenerasjonen hadde et radikalt ferniss, men var først og fremst en spydspiss i en massiv omforming av samfunnet på markedskreftenes premisser. De unge frigjorde seg fra kollektivt tyranni og autoritære strukturer. De ville ha sine klær, sin musikk, stadig nye, stadig mer raffinerte varianter av dyrekjøpt nonchalanse, ikke kjedelig konfeksjon. De fråtset i velstand, og de eldre lot det skje.

NÅ ER DE UNGE BLITT ELDRE. 68-erne nærmer seg 60 og avtalefestet pensjon. De føler at de ikke lenger blir tatt på alvor. Samfunnet dyrker fremdeles ungdomskulturen en drøy generasjon etter at de fant den opp. Deres barn og barnebarn fortrenger dem fra sjefsstillinger, styreverv og arbeidsplasser. Samfunnet verdsetter ikke deres kompetanse. De er over bakketoppen og skuer mot støvets år. De ser en elendig eldreomsorg i horisonten og identifiserer seg med de virkelig eldre. De frykter den dagen noen tar lappen fra dem, og gitaren og Stones-samlingen.

HARSELERER JEG med dem, jeg som snart selv kvalifiserer for medlemskap i seniorklubben? På ingen måte. Jeg sier bare: Slapp av! Dette vil ordne seg av seg selv. Markedet vil legge til rette for både Anne Marie Ottersen og Kalle Lisberg (som om det ikke har gjort det hittil). Eldrebølgen vil være så kjøpesterk, så kompetent og så etterspurt at respekten vil komme av seg selv. Og drøyer det, vil respekten tvinges fram med litt organisasjonstalent fra 70-tallet.

BÅDE PÅ ARBEIDSMARKEDET og konsumentmarkedet vil aldersgruppa 50+ være mektig og innflytelsesrik i åra som kommer. I arbeidsmarkedet ser vi allerede de første tegn til endring. Antall 62-åringer som går av med avtalefestet pensjon synker. Samtidig går den gjennomsnittlige avgangsalderen opp. Vi står altså lenger i arbeid enn for bare et par år siden. Politikerne vil dessuten endre pensjonssystemet, slik at det blir dyrere for oss å gå av tidlig. Det vil være i samfunnets og produsentenes interesser at vi er arbeidsdyktige, vitale, ungdommelige og allsidige lengst mulig. Reklameindustrien vil rette sine kanoner mot oss for å erobre oss for nye nisjemarkeder, tidligere forbeholdt yngre aldersgrupper. Kanskje lager tv-selskapene sex- og singellivsserier for 60-åringer. Glemt blir vi nok ikke.

DET ER BARE bedriftsledere, markedsførere, mediestrateger og politikere som ikke helt henger med. De har ikke fått ryddet vekk Cindy Crawford og Julia Roberts fra undertøysplakatene ennå. Men når de skjønner hvor penga sitter, Wesenlund, da kan du selv posere på salgsplakatene og spørre: Hva kan vi gjøre for deg i dag?