Lady cool

Monica Zetterlund er død.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NOTIS i avisa fredag i forrige uke: Monica Zetterlund er død, 67 år gammel. Halvglemt eller ukjent for det yngre publikummet. Men der satt jeg, stirret på notisen og var truffet i magen. En rar slags sorg. Jeg har aldri intervjuet henne. Men plutselig var låta i hodet, kjølig, swingende i tre fjerdedels: Åh, ni fantastiska män, som vet hur ni angör en brygga ...

SVERIGES viktigste jazzsanger. Vakker som en juninatt. Eller som vennen og revykollega Tage Danielsson beskrev henne: «en blond negress från Värmlands huldreskogar», og mer crossover: «en tyttebærkvist i et cocktailglass». Og aller, aller best husker jeg det store øyeblikket på Göta Lejon i Stockholm der Monica i ettersittende lang kjole leverer Tages tekst til coverlåta «As time goes by» fra filmen «Casablanca», og holder et blasert revypublikum i sin hule hånd med sin svale, men inntrengende: Och Ingrid Bergman lo rart, och øøømt mot Humphrey Bogart i hvit tropique kavaj. I baren pianisten spelade as time go-o-o-oes byyyy.

INGEN BANALE sammenlikninger med Billie Holiday. Monica var vår artist, vi som vokste opp på 50-tallet og som så vidt var tenåringer da Monica la en generasjon, også i USA, for sine føtter med «Sweedish Sensation»(1958) og traff den berømte amerikanske pianisten Bill Evans som ble like begeistret som alle oss andre. Sammen spilte de inn en LP i løpet av en eneste dag 1964. Det skulle bli jazzhistorie. «Waltz for Debby» med Monica og Bill Evans trio var det lekreste smykket butikkene kunne selge det året og kanskje det beste hun har laget noensinne. Låta var egentlig skrevet til søsteren til Evans, men som en gest fikk Monica lov til å synge den i Beppe Wolgers oversettelse. Fortsatt er den juvelen i Zetterlund-samlingen.

DET FINNES så mange høydepunkt i karrien til Monica at Hasseåtage bare er et av de største etter Evans. Monica var selvskreven og høyreist primadonna i samtlige av revyene deres, etter hvert ved siden av bitte lille Lena Nyman, men aldri uten den ene store jazzlåta som ble selve revyens signatur. Hun var en ypperlig skuespiller og flittig brukt også på TV. Värmlandsdialekten var selve varemerket i filmer som «Nybyggerne» og «Utvandrerne» sammen med bl.a. Liv Ullmann. Seinere fulgte «Ä ppelkriget» og særlig den mest elleville av dem alle, «Att angöra en brygga» fra 1965, med hele Hasseåtage-galleriet fra Sveriges gullalder når det gjaldt underholdning.

MONICA ZETTERLUND representerte alt vi ikke hadde selv i Etterkrigs-Norge, men måtte dra til Stockholm for å få. Storby-Monica med jazz på Nalen, svarte musikere og etter hvert et visemiljø som eksporterte størrelser som Cornelis Vreeswijk også til Norge. Men det var Monica som sang Olle Adolphson. Hennes versjon av den bittermuntre «Trubbel» skulle bli selve visa om Livet når det knirker i kjærligheten. Tenk, Monica er død.