«LADY»s mareritt

- Da jeg ble forbudt å reise tilbake til Norge, trodde jeg at regimet handlet til mitt beste. Slik fant jeg meg i å bli sperret inne, først på regjeringssykehuset i Øst-Berlin og seinere på et sanatorium utenfor byen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Jeg slukte tablettene jeg fikk morgen og kveld uten å spørre hva de skulle tjene til. Enda jeg var frisk som en fisk.

Bärbel, tidligere gift Krause, beretter sin historie mens vi rusler på fiskemarkedet i den nordvesttyske havnebyen Bremerhaven. Der har hun bodd de siste årene sammen med sin nye ektemann, en pensjonert oberst fra det østtyske folkepolitiet (Volkspolizei) og sportstrener i klubben Dynamo i Øst-Berlin. Hun bærer i dag hans etternavn.

- Dere nordmenn har kanskje vansker med å forstå at jeg kunne være så naiv, gjentar hun - og forklarer:

- Jeg var vokst opp med det kommunistiske DDR-systemet. Å lyde ordre lå i blodet for min generasjon. Min far var kommunist. Som ung ble jeg med i pionerbevegelsen. 30 år gammel ble jeg medlem av kommunistpartiet SED og sendt på partiskole.

Den brutale virkeligheten

Bärbels Stasi-mapper, som Dagbladet har gått gjennom, forteller den brutale virkeligheten: Hvordan hun under dekknavnet «Lady» ble overvåket døgnet rundt i årevis, helt til Berlinmurens fall og DDR-regimets sammenbrudd seks år seinere.

Hvem hun møtte, hva de foretok seg og snakket om - alt ble notert ned og arkivert av skyggene fra Stasi. Selv hva «Lady» hadde på seg, om hun hadde farget håret, hva hun bar med seg hjem fra supermarkedet, ble notert. Telefonsamtaler, også til gamle venner i Norge, ble avlyttet og skrevet ned. Selv kopier av julekort og brev havnet hos Stasi.

- I virkeligheten hadde hun seks års husarrest. Hun visste det bare ikke selv, sier den tidligere Stasi-generalen Karl-Christoph Grossmann (60) til Dagbladet. Han var nestkommanderende i avdeling IX (en operativ avdeling) i Stasi.

Hver morgen den første tida etter at hun var tatt i forvaring i DDR, kom en Stasi-offiser og tok henne med til avhør.

Bärbel ble forbudt å fortelle noen om avhørene. Noen ganger foregikk de i en underjordisk garasje i et hus som Stasi brukte til slike formål i Zeuthen utenfor Berlin.

Avhør om sex-liv

- Avhørene kretset stadig om hvorvidt jeg hadde et avvikende seksualliv. Med unntak av den første, som het Wolfgang, hadde alle Stasi-offiserene dekknavnet «Klaus». Det var minst seks av dem som avløste hverandre, forteller Bärbel.

Hennes norske vennepar, veteranen fra vennskapsarbeidet Norge-DDR og hans langt yngre samboer, ble invitert til Øst-Berlin. Stasi ville teste om det virkelig eksisterte et lesbisk forhold mellom de to kvinnene og om det norske paret kunne ha tilknytning til POT og vesttysk etterretning.

I Stasi-mappene går det fram at Bärbels store konflaktflate til norske politikere og deres ektefeller gjorde henne spesielt mistenkelig.

«Hun er et unntak blant ambassadør-ektefellene fra de sosialistiske land. Hun henger ikke stadig rundt med sin mann eller har en tolk på slep, men går sine egne veier. Hun treffer regjeringsmedlemmer og deres ektefeller,» står det i en Stasi-rapport om henne.

Ambassadør Werner Krause ble overvåket under dekknavnet «Lord».

Grethe Frydenlund , som var gift med Norges avdøde utenriksminister, var en av Bärbels norske venner. Ektefellene til ledende NKP-medlemmer var andre. Ektemannen, som hadde studert norsk og dansk seks år i Moskva, var den eldste i diplomatkorpset i Oslo.

Bundet til øst

Bärbel minnes tida i Norge med glede og vemod.

Hun avviser at hun på noe tidspunkt gikk med planer om å hoppe av.

- Jeg hadde aldri et øyeblikk tanke på å rømme fra DDR. Det ville betydd at jeg ble skilt fra mine to sønner fra første ekteskap. Jeg var sterkt bundet til familien min.

Bärbel var vokst opp i Storkow, en småby mellom Berlin og den polske grensa. Hennes sønner, som nå er 37 og 39 år gamle, bor fortsatt der. Hennes far arbeidet ved den store skofabrikken VEB Granit i Storkow. Bärbel ble utdannet som tanntekniker før hun kom inn i utenrikstjenesten. Da Werner Krause i 1973 ble sendt til København, ble hun forvaltningssekretær ved DDR-ambassaden.

Tilbake i DDR gikk Bärbel inn i eldreomsorgen. Hun arbeidet ved to aldershjem i Øst-Berlin. Materielt led hun ingen nød. Men overvåkingen tok ikke slutt. Den varte til Berlinmurens fall 9. november 1989.

Leiligheten i Leipzigerstrasse, der Bärbel flyttet inn med sin nye mann, ble avlyttet med en mikrofon som viste seg å være sterk nok til å fange opp alt som ble sagt i 150 meters avstand.

Bärbel, alias «Lady», ble gitt enda et dekknavn: «Barbara».

Hver uke måtte Bärbel ringe et hemmelig nummer, og melde seg for Stasi. Nummeret måtte hun lære utenat.

«Her er Barbara, alt er i orden.» Stort mer ble ikke sagt.

- Likevel hadde jeg i det lengste en forestilling om at alt ville ordne seg til det beste, sier Bärbel.

Først våren 1989 forlot hun kommunistpartiet. Men det skjedde ikke på grunn av hennes egen skjebne, men i protest mot at partisjef Erich Honecker forbød det sovjetiske perestrojka-magasinet «Sputnik» å bli distribuert i DDR.

Da Berlinmuren falt, raste en demning sammen også for Bärbel. Hun og mannen stakk til Vest-Tyskland.

Sjokket

- Vi våget ikke å tro at Muren var åpnet for godt, forklarer hun.

Sjokket var totalt da hun i fjor fikk lese sine Stasi-mapper.

Slik fikk hun vite at overvåkingen av henne startet allerede tidlig på 70-tallet. Hennes betroelser om vansker i ekteskapet til en kvinnelige sekretær ved DDR-ambassaden i København, havnet hos Stasi. En mann som var hennes fortrolige venn i 12 år, viste seg å være major i oppdrag fra Stasi. Werner Lerbst inviterte Bärbel på middag, trøstet henne - og skrev rapporter til Stasi. En kvinnelig pasient hun delte rom med under tvangsinnleggelsen på sykehuset i Berlin, var også Stasi-spion.

Hun fikk vite hvordan ambassadørektemannen skulle forklare venner i Norge at hennes plutselige opphold i DDR skyldtes at hun var blitt alvorlig syk.

«En dekkoperasjon,» står det treffende i Stasi-mappene.

I mappene understrekes det flere steder at Stasi-offiserene var stolte over at de hadde lyktes å avverge en fiendtlig norsk-vesttysk operasjon.

Stasi-dokumentene reiser tvil om eksambassadør Werner Krauses rolle - om han ble tvunget til å være med på Stasis spill for å redde sin egen karriere. I en rapport står det at han var innforstått med at Bärbel skulle holdes tilbake i Øst-Berlin seinhøstes 1983.

Benekter

Werner Krause benekter dette overfor Dagbladet. Han forklarer også at han trodde at Bärbel skulle komme etter og at han derfor ga henne tilbake hennes diplomatpass. Slike pass ble oppbevart i det østtyske utenriksdepartementet når diplomater og deres ektefeller var i hjemlandet.

Funnet av rapportene fra Werner Lerbst og en arrestordre fra Stasi var for Bärbel et slikt sjokk at hun aldri har orket å lese gjennom alle Stasi-mappene om seg selv.

14. november 1983 sendte Stasis Hauptabteiling HA-II ut etterlysning av Bärbel Krause til alle grenseoverganger og flyplasser i DDR. Ordren var at hun skulle pågripes og overleveres Stasi uten at det ble stilt spørsmål, dersom hun forsøkte å forlate landet.

- Hadde jeg brukt passet, om det så bare hadde vært for å dra på handletur til Vest-Berlin, hadde jeg blitt arrestert. Regimet kunne brukt dette som bevis for at jeg var vestspion, at POT og Verfassungsschutz allerede hadde lyktes med å verve meg. DDR hadde dødsstraff for spionasje.

Jeg var et maktesløst, intetanende offer - et eksempel på hvordan de hemmelige tjenestene spiller med skjebner og hva et system som det østtyske gjorde for å knekke mennesker.

- Å si at jeg er bitter, føles som en klisjé. Når jeg tenker etter, opplever jeg et mareritt.

OFFERET I SPIONASJESPILLET: Bärbel, tidligere gift Krause, bor i dag i Bremerhaven med sin nye ektemann. I alle år har hun hatt lyst til å besøke Norge, ikke minst når hun besøker fiskemarkedet i byen. Skipet på bildet tilhørte DDRs havgående fiskeflåte i Rostock. Trålerne var flytende spionasjesentraler.