Lær av bygda

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Det skjer noe i norsk kulturliv. Akkurat det burde selvsagt ikke være noen sensasjon, men her snakker vi om et fenomen som med tid kan endre måtene vi organiserer og subsidierer norsk kulturliv på. For norske politikere kan til sin store forundring få oppleve at noe for en gangs skyld går slik de ønsker og har planlagt.
  • Denne sommeren har igjen demonstrert hvor sterkt de lokale spill, festivaler og arrangementer nå står i Norge. Årlige begivenheter, enten det er «Peer Gynt» ved Gålå-vannet, Ibsen-oppsetninger i et steinbrudd ved Grimstad, Stiklestadspel eller kammermusikkfestivaler, trekker stadig flere besøkende. Kvaliteten på arrangementene øker, stoltheten og det lokale engasjement vokser for hver sesong.
  • Det som nå oftere oppnås er vellykte samarbeid mellom amatører og profesjonelle. Vi opplever kreative møter mellom lokalt engasjement og faglig spisskompetanse. Eliten møter bredden, det brede møter det smale, og resultatet er begivenheter som ikke bare imponerer tilreisende, men også stimulerer og beriker. Langt fra å bli lammet av det internasjonale og multimediale underholdningstilbud, klarer lokalmiljø etter lokalmiljø å skape det nødvendige grunnlag for aktivt kulturliv: engasjement og dugnadsånd. Slik skapes en kultur rotfestet i samfunnet på en måte flere norske regionteatre fortsatt bare kan drømme om.
  • Verd å merke seg er også at tendensen går fra den godlynte buskisunderholdningen mot de mer kunstnerisk ambisiøse satsinger. Og for ivaretakerne av de bredere kunstarter bør det være et tankekors at både «Peer Gynt»-satsinger og kammermusikkfestivaler på få dager trekker et større publikum enn flere av norsk filmproduksjons store thrillersatsinger. Det gjelder selv om, eller kanskje nettopp fordi, disse filmene med vekslende hell har lagt handlingen til grisgrendte strøk utenfor hovedstaden.
  • Og mens vi snakker om Oslo: I sommer sto hundreårsjubilanten Nationaltheatret mørk og avstengt, som en bygning sommerturister kan beundre fra utsiden, aldri oppleve fra innsiden. Når skal Sommer-Oslo få et kulturtilbud som kan konkurrere med bygdenes?