Lær av Las Vegas

Det nye årtusen innbyr verken til nostalgi eller futurisme, men snarere til avventende realisme: Vi tror ikke på framskrittet før vi får se det.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det nye årtusen innbyr verken til nostalgi eller futurisme, men snarere til avventende realisme: Vi tror ikke på framskrittet før vi får se det. Og intet sted er forbedringene og forverringene av det menneskeskapte miljøet tydeligere enn i Las Vegas, byen som har foretatt tre ansiktsløftninger før Cher har rukket å spise frokost.

Var dette en gang hovedgaten i bilismens høyborg? Jeg står midt i Fremont Street og innser at et landemerke i amerikansk populærkultur, det ruvende neonskiltet til kasinohotellet Golden Nugget, for lengst er erstattet av en hvit marmorfasade med elegante gullstriper. Men så behøver den heller ikke lenger påkalle oppmerksomheten til sjåfører med hastverk. Fremont har gjenoppstått som gågate, pent pakket inn som hvilken som helst arkade i et kjøpesenter.

DET KRUMME TAKET, bestående av hundretusener av pærer, fungerer med faste mellomrom som lerret for et heidundrende lys- og lydshow. Men hva er vel datagrafikk med dårlig oppløsning mot neonlysets skarphet, fylde og varme? Hva er vel stiliserte blomster og insekter mot trapesene, rombene, bumerangene og de andre abstrakte popkunstverkene fra gårsdagens space age? Jeg rusler derfor nedover gaten for å søke trøst i The Neon museum, som visstnok skal være en strålende, glitrende kirkegård for avdankede blikkfang.

Problemet er bare å finne severdigheten. Ingen av de innfødte har hørt om den. Etter en halvtimes frustrerende etterforskning kommer en 7-Eleven-ekspeditør løpende etter meg for å fortelle at «museet» faktisk ikke består av annet enn den lysende rytteren over bulevardens midtrabatt, pluss Aladdin-lampen på sokkel lenger opp i sidegaten. Samlingen talte opprinnelig et tredje skilt, men det ble fjernet for å gi plass til en utvidelse av nabobygningen. Nettopp. Velkommen til Las Vegas, byen der ikke engang museumsgjenstander er fredet!

På femtitallet samlet folk seg på de høyeste hustakene for å se atomsoppene stige til værs bare 100 kilometer unna. Nå er det folkefest når de samme bygningene går i luften. I Vegas kjenner ingen betydningen av gloser som «verneverdig» eller «minnesmerke». Når en hotelleier ikke lenger kan konkurrere med ytterlige fasadeendringer og påbygg, legger han bare et par milliarder dollar på bordet, sprenger hele røkla i filler og bygger noe nytt, bedre, flottere, og framfor alt mye, mye større. Men for å fylle 5000 gjesterom, må hotellet fengsle blikket til et publikum som har sett det meste på film og fjernsyn. Det gjelder å bygge det umulige, la folk få følelsen av å spasere rett inn i sin egen fantasi.

DEN NYE VEGAS-arkitekturen er forgjengelig, stedløs og uekte. Til gjengjeld er den hva den moderne arkitekturen nesten aldri er: Praktfull. Forbløffende. Eventyrlig. Det svære, frittsvevende neonskiltet foran det puslete, lave bygget (60-tallet) eller den anonyme høyblokken (80-tallet) har måttet vike for gigantiske tredimensjonale drømmelandskap som endelig har gitt visuell dekning for klisjeen om Vegas som Disneyland for voksne. Dette er arkitektur som underholdning for massene, eksklusive filmkulisser som ønsker folk med baseballkaps og hockeysveis velkommen.

KLODENS UNDERVERKER passerer revy langs sydenden av den berømte «stripa». Luxors sorte glasspyramide sender en tykk laserstråle rett til himmels. Eventyrslottet Exalibur ville fått selv den «gale» Ludwig II av Bayern til å måpe. MGM Grand voktes av en gyllen løve som er verdens største bronsestatue. New York-New York samler Frihetsstatuen og Manhattans kjendisskyskrapere i målestokk 1:2, mens nykommeren Paris lar en tilsvarende kopi av Eiffeltårnet skreve over sitt inngangsparti. Palasset Bellagio har trukket seg tilbake fra gaten for gi plass til italienske villaer, parkanlegg og en diger innsjø - midt i ørkenen! Cæsars Palace har greid å oppdatere sin romerske prakt i skarp konkurranse med naboen Mirage.

Den frontes av et tropelandskap med en kunstig vulkan som har utbrudd hver kvarter etter solnedgang. På den andre siden av gaten troner en luksuriøs miniversjon av Venezia, mens Treasure Island avslutter kavalkaden med sitt gjennomførte Kaptein Sabeltann-konsept. Se opp for sjøslag i lagunen annenhver time.

Slike tredimensjonale utskeielser oppført just for the hell of it lar seg selvsagt lett avskrive som kitsch. Men illusjonsmakeriet er blendende dyktig gjennomført, og har gjort «the Strip» til en langstrakt severdighet for fotgjengerne. Faktisk er dagens Vegas et levende eksempel på hvordan massebilisme og menneskevennlighet lar seg forene. Formen følger ikke bare fantasien, som en grådighetens protest mot all funksjonalistisk byggeskikk, men gir også mening og orden til galskapen. Her kan de bilbaserte «stripene» som har vokst fram utenfor de store byene, finne en modell som faktisk fungerer. Mens det typiske kjøpesenteret vender ryggen til gaten, åpner Vegas' hoteller seg og skaper et genuint offentlig og tiltalende byrom. Mens bygdebyene og spredtstedene mangler oversiktlighet, sosiabilitet og bygningsmessig symbolikk, har Vegas en tydelig og variert miks av møtesteder, monumenter og aktiviteter. Mens folk fra mellomlandet sitter hjemme og ser på TV fordi omgivelsene er ubrukelige etter stengetid, er det meningløst å sitte inne på hotellrommet i byen som (i motsetning til New York) faktisk aldri sover.

DET TYPISKE Vegas-hotellet kan sees som fritidsversjonen av en velfungerende småby. Kasinolobbyen er piazzaen der man møter både kjentfolk og fremmede i en atmosfære som utvisker alders- og klasseforskjeller (i Vegas ser man punkere og pensjonister ved samme rulettbord). I umiddelbar nærhet finnes barer, restauranter, butikker og et bredt spekter av underholdningstilbud, og man kan med letthet trekke seg tilbake til sine private rom. I Vegas handler selvsagt alt om gambling og rekreasjon, men det er ingenting i veien for at denne velorganiserte og varierte strukturen også kan utvides til andre funksjoner som en vanlig småby trenger.

Det er nå over tretti år siden Robert Venturi med følge dro på ekspedisjon til neonbyen og skrev den innflytelsesrike boken «Learning from Las Vegas». Kanskje noen norske arkitekter og byplanleggere burde ta ferie fra sin gode smak og legge studieturen til samme sted?