Lærdommen fra Kabul

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Når det inntreffer en tragedie i en nasjons liv, er det viktig å gjennomgå alle sider ved saken. Det er en smertefull prosess fordi en kaotisk og livsfarlig hendelse i ettertid også må vurderes med ettertankens rasjonalitet. Dette gjelder i høy grad terroranslaget mot Hotell Serena i Kabul der seks mennesker ble drept, blant dem Dagblad-journalisten Carsten Thomassen. Slike undersøkelser har ikke som formål å lete fram skyldige, men å kartlegge hva som skjedde for å forbedre sikkerhet og rutiner. Det er dette Carsten Thomassens enke, Ellen Hofsvang, har forstått når hun uttaler at hun ikke har spurt etter noen beklagelse, men i stedet har bedt om at alle opplysninger kommer på bordet.

Stortingets høring om terroranslaget har bidratt til at vi nå har bedre oversikt over hva som hendte. Utenriksminister Jonas Gahr Støre uttalte under høringen at det var mangler ved beredskapen i Kabul og at det var forhold som kunne vært håndtert bedre. Denne lærdommen vil utenriksministeren benytte til endringer når det gjelder sikkerheten til alle som deltar i delegasjoner på besøk i utsatte områder.

Likevel gjenstår noen områder som fortjener refleksjon og handling. Det er vanskelig å forstå at pressefolkene i Kabul ikke fikk noen informasjon om en rykende fersk trussel mot Hotell Serena. Her er det ikke nok å henvise til Politiets sikkerhetstjeneste og lovverket. Mennesker uten sikkerhetsklarering eller ansettelse i staten har også krav på å bli varslet om en mulig livsfare. Et annet forhold knytter seg til et svart hull i kriseberedskapen: Hva skjer når det kriseansvarlige selv rammes av krisen han skal håndtere? Det var ikke tatt høyde for dette i UDs kriseplaner. Vi vet heller ikke hvorfor ingen stilte de nødvendige kontrollspørsmålene i forbindelse med evakueringen av de to sårede. Kanskje får vi aldri noe endelig svar. Men skal vi komme videre, må alle steiner snus før de får hvile.