Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Lærer kvinnene å bli krigere

QALAI BAYAZID (Dagbladet): Shirin Jan har fått utdelt tre kalasjnikover, et dusin håndgranater og flere miner. Kvinner som henne har fått opplæring i våpenbruk for å forsvare landsbyene og barna sine i kampen mot Taliban.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kvinnene spiller en skjult, men viktig rolle, i krigen i Afghanistan.

- Dersom talibanerne kommer hit, bruker jeg denne igjen, sier Shirin Jan og veiver med kalasjnikoven. De er grusomme, de dreper, brenner og mishandler folk, forteller den vevre, men godt bevæpnede kvinnen. Hun har fått utdelt tre kalasjnikover, et dusin håndgranater og flere landminer fra landsbyens militærbase, som hun skal ta i bruk dersom Taliban angriper.

- De sitter der oppe, peker hun opp mot åskanten bare noen kilometer borte. Landsbyen hennes, Qalai Bayazid, som ligger rundt femti kilometer nord for Kabul, har skiftet hender seks ganger siden krigen mellom Taliban og Nordalliansen startet. Som overhode i det første huset etter militærbasen, har Shirin Jan fått en ansvarsfull posisjon. Dette er huset Taliban først vil angripe og som må starte forsvaret av landsbyen.

- Dersom Taliban-styrker er på vei, har jeg fått ordre om å grave ned landminer på grusveien inn mot landsbyen.

Hun viser meg landminene hun har fått, og graver dem ned i leiren i bakgården sin, som en liten test. Hun beroliger meg med at de ikke er noe farlige å tråkke på ennå.

- Da må jeg først trekke ut sikringen, forklarer hun og graver minen opp igjen.

- Granatene er også veldig enkle å bruke, sier hun og viser igjen hvordan hun skal dra ut sikringen og kaste dem på Taliban-soldatene. Ansiktet og hele kroppen er med i minespillet om hvordan hun skal bruke håndgranaten, det er nesten så den lille kroppen letter fra bakken i kastet. Dette er energien som finnes skjult under de afghanske kvinnenes burka.

Steiner og spader

Shirin representerer siste skanse - eller heimevernet - i forsvaret av Afghanistan. Når mennene er ved fronten eller ved posisjoner i fjellene, må kvinnene forsvare landsbyene.

- Sist gang Taliban tok landsbyen vår, var alle mennene med mujahedinerne i fjellene. Taliban drepte folk, brente flere hus og gårder og sprengte vanningssystemene våre. De dro folk ut av husene sine, slo dem med stokker og kabler, og undersøkte husene for våpen. Den gangen gjemte vi oss eller flyktet, nå skal vi forsvare oss, forsikrer hun.

Flere av kvinnene i landsbyen har som Shirin fått opplæring i våpenbruk, og oppbevarer våpen hjemme.

- De som ikke har fått kalasjnikover, har lagre med store steiner og spader, sier hun.

- De sier de er muslimer, men det er bare skallet deres. Ingen virkelige muslimer dreper andre muslimer. Talibanerne er langt verre enn russerne, de drepte og brente ikke som Taliban, sier hun.

Familiens overhode

Som mange afghanske kvinners liv er Shirins misfarget av krig. Hun overlevde krigen mot russerne, men mistet mannen i borgerkrigen som fulgte. En sønn ble drept av Taliban. To andre er ved fronten nå. Fordi mannen er død, er Shirin familiens overhode, men bare innenfor huset og bakgårdens murer. Ute blant folk er det eldstesønnen som representerer familien. I det offentlige liv er kvinnene i Afghanistan ikke-eksisterende. Men på de ruglete putene, med et glass te og en skål med rosiner foran seg, er det Shirin som fører ordet, og som alle lytter til. Rundt sitter sønnene, en nabo og noen nevøer. I døråpningen står husets kvinner, trykt opp til hverandre, nysgjerrig lyttende, for å få med mest mulig av samtalen.

Til tross for at hun virker tøff og selvstendig, er Shirin svært tradisjonstro. Ingen fremmede menn får komme inn i huset hennes, spesielt ikke utlendinger. Som kvinne ønskes jeg velkommen, men fotografen må vente utenfor.

Når jeg etter første avslag igjen spør om han kan komme inn for å ta bilder, bebreider hun tolken for hans freidighet.

- Du burde vite bedre enn de fleste at det er umulig, forklar henne det, sier Shirin skarpt.

- Ingen fremmede menn må se kvinnene våre. Det er ikke så nøye med meg, jeg er gammel. Men jeg har fire ugifte døtre. Hva vil naboene si? spør hun.

Vil koke talibanerne

Nordalliansen har ingen kvinner ved fronten, og det er bare når det er store kamper rett ved husene deres at kvinnene går inn i kampen. De spiller likevel en viktig rolle i forsvaret. Fordi det ligger så mange landsbyer ved fronten, er det landsbyenes kvinner som lager mat til soldatene. I hver av landsbyene er det et tjuetall kvinner som lager mat til rundt tretti soldater hver. For det får de litt mel, ris og olje. Hver dag sitter Shirin på knærne ved bakerovnen sin og steker brød til soldatene. Hun steker dem i et stort hull i bakken, der veggene er oppvarmet av glohett kull.

- Dersom talibanerne kommer hit, skal jeg helle vann i bakerovnen min og koke dem, sier hun og ler.

- De som flykter, får spise støv. Ingen her vil lage mat til en talibaner. Måtte de sulte, og måtte flere bomber ramme dem, sier Shirin.

I bakgården hennes ligger våpnene strødd, noen småjenter fingrer med kalasjnikoven, mens en annen fortsetter å grave i hullet Shirin la landminen sin i. Også småjentene i Afghanistan lærer krigens spill.

LÆRES OPP Kvinner som Shirin Jan læres opp til å håndtere kalashjnikover. Sist Taliban kom, prøvde kvinnene å gjemme seg eller flykte. - Nå skal vi forsvare oss, forsikrer hun.
FEMININ FRONT: - Dersom Taliban-styrker er på vei har jeg fått ordre om å grave ned landminer på grusveien, sier Shirin.
Hele Norges coronakart