Lærerdag: 8- 16

Lærerne har gitt lillefingeren og frykter at kommunene vil tygge i seg hele hånda.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

MANDAG møtes partene i offentlig sektor til forhandlingsstart. Særlig spent vil tonen være mellom Utdanningsforbundet og Kommunenes Sentralforbund. Kommunene har overtatt forhandlingsansvaret for lærerne fra staten og vil røske opp i den gamle særavtalen som nå regulerer læreres arbeidstid og lønnssystem. Kommunene synes det er brysomt at en stor gruppe kommuneansatte har helt andre regler og systemer enn øvrige kommuneansatte. De vil bruke lærerressursene mest mulig effektivt. De vil bort fra avtalen om leseplikt, som gir lærerne en del selvstendig, ubundet arbeidstid, og bort fra kompetanselønnsprinsippet som innebærer at eksempelvis en lektor skal ha mer i lønn enn en adjunkt.

DETTE HAR Utdanningsforbundets leder Helga Hjetland karakterisert som en krigserklæring. Lesepliktavtalen og lønn etter kompetanse har vært pilarer i enhver lærers arbeidsforhold i uminnelige tider. Nå frykter lærerne at de skal miste historisk opparbeidet vern mot kommunal fattigdom og vilkårlighet. For den gamle ordningen, med at staten bestemte lærernes lønn, har sine historiske grunner.

RUNE SLAGSTAD beskriver i boka «De nasjonale strateger» hvordan utviklingen av skolen ble en del av nasjonsbyggingen. Under Venstre-staten fra 1884 og utover kom tankene om enhetsskolen og folkeskolelovene. Folket skulle dannes og knyttes tettere sammen. Enhetsskolen skulle fremme likhet og følelsen av å være ett folk. «Lærerne hadde den lengste 17. mai-sløyfa.» Skolens mål falt sammen med nasjonens og demokratiets. Etter krigen, i Gerhardsen-epoken (Arbeiderpartistaten), ble det statlige grepet om skolen ytterligere styrket. I 1946 leverte Statens lønnskomité sin innstilling som resulterte at lærerne fra 1949 fikk et felles statlig lønnsregulativ. Kommisjonen fant det rimelig og naturlig ettersom staten alt bestemte mye om skolens innhold. Dessuten ville man bort fra at velstilte kommuner sugde til seg de beste lærerkreftene. I 1959 kom dessuten en felles skolelov for by og land. Daværende undervisningsminister, Helge Sivertsen, ville samle Skole-Norge til ett rike. Vi skulle «vera ein nasjon - ikkje berre eit kommunesamband». Og i en etterkrigstid i en ung nasjon var det gehør for slikt. Og lærerstanden var, ifølge nestoren og skoleideologen Alfred Oftedal Telhaug, «lojale mot rettferdighets- og likhetstanken».

AT LÆRERNE har forhandlet med staten mens de har vært ansatt og lønnet av kommunene har vært et paradoks og irritert kommunene i årtier. Men lærerne ønsket å være statslønnet. Det sikret dem, mente de, likeverdige lønns- og arbeidsvilkår og i prinsippet også en mest mulig likeverdig skole. Med støtte fra Ap og særlig fra LO klarte de å opprettholde sin spesielle status. Men så kom Kristin Clemet. Med et kuppartet grep overførte hun forhandlingsansvaret til kommunene og skolen over i den mer fragmenterte «Høyre-staten». Det skjedde i 2002. I 2004 kom lærere og kommuner så vidt i mål med en avtale som utsatte store og vanskelige spørsmål.

MEN LÆRERNE har gitt lillefingeren, og frykter nå at kommunene vil tygge i seg hele hånda. I protokollen fra 2004 heter det: «Partene er enige om at arbeidstidsavtalen med tilhørende lesepliktavtaler er et tema med adgang til konflikt i 2006». Når det gjelder lønnssystemet er det allerede myket betraktelig opp. Alt for fem-seks år siden godtok lærerne at en del av lønna forhandles lokalt. Og motkravet til kommunenes ønske om at lærerne skal bruke mer tid på skolen er allerede formulert: «Da er det et minimumskrav at lærerne har arbeidsplasser der de kan arbeide uforstyrret.» Mens oppmarsjen pågår på begge sider ser den sosialdemokratiske staten ut til å være aldeles fraværende. Kunnskapsminister Øystein Djupedal har ikke ønsket å ta tilbake forhandlingsansvaret fra kommunene. Det råder en ny tid. Enhet er erstattet av mangfold og går uvegerlig mot enda større mangfold. Kommunene vil ha større lokal frihet til å organisere arbeidet. De vil ha plass til mer lokalt utviklingsarbeid. De mener den sentralstyrte læreren er for dyr og stiv. Kommunene insisterer på at deres motiv er den best mulige skole. Staten står rolig og ser på. Det hele skal avgjøres i et lønnsoppgjør, som mest trolig ender med streik.