Lærere og tvilere

Venstre vil gi tvilen og lærerne et løft.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DA VENSTRE ble til, var det bøndenes parti. Det var mange bønder i Norge i 1883, og relativt få embetsmenn og industriarbeidere. Venstre ble stort og mektig. Det innførte parlamentarismen. Og det erobret regjeringsmakt. Med støtte fra bønder og småkårsfolk. Partiet hadde fokus på riktig målgruppe, som vi ville sagt det i dag.

NÅ ER VENSTRE konstant utrydningstruet. Det har delt seg i for mange celler. Senterpartiet har tatt bøndene, KrF de kristne gamle damene, SV de unge radikalerne, Ap og Frp massene med småfolk. Høyre har beholdt fiffen. Igjen er en liten rest sosialliberalere på et sted mellom to og tre prosent av befolkningen, ifølge meningsmålingene. Partiet er de siste åra holdt i live av Odd Einar Dørums og Lars Sponheims voldsomme energi. Venstres bærende idé er menneskeliggjort gjennom to høyst menneskelige skikkelser, som man ikke kan være uten godhet for.

MEN DET ER GRENSER for hvor lenge et parti kan holdes i live av enkeltpersoners glød. Derfor er det helt naturlig at Venstre nå leter etter nye målgrupper. Foran helgas landsmøte i Molde og seinere under årets skjebnetunge valgkamp har partiet blinket ut to grupper. Det er lærere og EU-tvilere. Det er nok velgere i begge grupper til at Venstre, hvis partiet klarer å etablere seg som et hjem for en brøkdel av disse, kommer over den magiske sperregrensen.

FORAN LANDSMØTET tilbyr Venstre EU-tvilerne et ansikt, et slags janusansikt. Ansiktets venstre halvdel, nei-sida, er rundt, kraftfullt, omkranset av krøllete hår og skjegg, nesten litt bondeaktig. Dets høyre halvdel, ja-sida, er smalere, skjeggløst, urbant, kontinentalt, litt fransk faktisk. Ansiktet snakker med to munner. Og munnene er skjønt enige om at partiet er fornøyd med å være delt i synet på EU-medlemskap. «Uansett hva vi lander på i helga, vil det være et stort mindretall,» sa Sponheim tidligere i uka. «Venstre har vært delt i spørsmålet på samme måte som folket er det,» føyde han til. «Det gjør at vi er det viktigste partiet.» Programkomiteen som har arbeidet med hva Venstre skal mene om EU-medlemskap delte seg akkurat på midten. På forrige landsstyremøte var stemmetallene 17 mot medlemskap og 16 for. Partilederen har siden da glidd fra å være 55 prosent mot og 45 prosent ja, til å være 51 prosent mot og 49 prosent for. Olaf Thommessen, som her spiller rollen som ansiktets høyreside, er 100 prosent for. Sammen gir de altså tvilerne et ansikt - ikke uten sjarm.

DEN ANDRE STORE og mektige målgruppa er lærere. Det er omtrent 130 000 av dem. De utgjør landets største yrkesgruppe. De har hatt det til felles med venstre at de representerer fordums storhet. Siden 60-tallet har standen rast nedover på rangstigen som Venstre på gallupen. Men de siste 5- 6 åra har både politikere og medier gjenoppdaget gruppa. Den er en stor og viktig velgergruppe, tenker partiene. Den er en stor og viktig lesergruppe, tenker mediene.

ETTER HVERT HAR alle partiene kastet seg over skolen. Høyre snakket ikke om annet - bort sett fra skattelette - i forrige valgkamp. SV har nesten ikke snakket om noe annet noen gang. Ap sørget først for å gi lærerne et lønnsløft som monner, og vil nå gi alt, nærmest, for å gjenerobre skolen, fra Clemet. Inn i denne kampen kaster nå Venstre seg. Partiet vil ruste opp den offentlige skolen. De vil bruke 3 milliarder kroner for å styrke lærernes kompetanse, slik at de får økt respekt, men også slik at vi andre kan stille større krav til dem. Noen høyere? Venstre er et gammelt lærerparti, som mistet sin appell på yrkesgruppa under 70-åra, da lærerne iførte seg lilla skjerf og stemte SV.

ALL OPPMERKSOMHETEN har gjort lærerne forvirret. Først valset Gudmund Hernes rundt med dem og så Kristin Clemet. Skal vi ha enhetsskole? Vil vi at lutfattige kommuner skal skalte og valte med oss? Skal vi like godt gi private skoler en sjanse? Eller skal vi overlate det hele til politikerne? Denne forvirringen gir Venstre en mulighet. Partiet kan bli nødhavn for tvisynte, tvilende mennesker med utdanning i bygd og by. Men da må velgerne oppdage tvilen og ydmykheten i Lars Sponheims ansikt. Kanskje er det det han vil formidle når han sier at han er på sitt beste, i krysningspunktet mellom alder, vitalitet og erfaring. Den som er på sitt beste, føler seg trygg, og kan både la tvil og forvirring komme til syne. Og bli valgt likevel.