VIL VÆRE BEST: Foreldrene til den seks år gamle gutten mener konkurranseinstinktet hans er et problem. De spør Jesper Juul om hjelp til å løse problemene han har på skolen. 
Illustrasjon: Nina Hansen
VIL VÆRE BEST: Foreldrene til den seks år gamle gutten mener konkurranseinstinktet hans er et problem. De spør Jesper Juul om hjelp til å løse problemene han har på skolen. Illustrasjon: Nina HansenVis mer

Læreren kaller seksåringen en klovn og bølle

Foreldrene hans får råd i coaching med Jesper Juul.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

||| (Dagbladet): Foreldrene til en seks år gammel gutt har tatt kontakt med Jesper Juul for å snakke om guttens oppførsel på skolen. De har fått tilbakemelding om at han oppfører seg som klassens «klovn» og «bølle». I barnehagen hadde seksåringen tidligere et problem med at han slo og bet andre, og på skolen har han begynt med krangling og slåssing igjen. Han er også veldig opptatt av å være først og best i alle konkurranser.

Jesper: Sånn jeg forstår det, har vi mest et problem på skolen? Og det med at hun læreren kaller ham for klovn eller bølle? Er det helt nytt, eller er det et halvt år siden eller..?

Mor: Nei, det er faktisk bare en uke siden hun ringte og vi fikk høre at han hadde fått den klovnerollen, eller klovn og bølle. Han har bare gått på skole i et halvt år, så det har kanskje tatt litt tid før han har fått den rollen. Men vi har blitt kontaktet av læreren flere ganger, tre-fire ganger.

Jesper: Og hvordan er det hjemme, er det voldsomt?

Far: Han har sånne vrangperioder, Det kan være en liten ting, hvis han for eksempel er litt trøtt eller sulten, så kan det være at han slår seg...

Jesper: Det ser jeg at dere har oppklart, og det er veldig ofte forklaringen, at det blir for lavt blodsukker.

Far: Og når han slår seg vrang, så kan det være sånn at det varer lenge, og noen ganger går det over fort.

Jesper: Hvor lenge er lenge?

Far: De verste periodene er vel noen timer, hvis han først slår seg skikkelig vrang. Han truer med å flytte og mye sånne rare ting.

Mor: Han løser veldig mye ved å være litt voldelig hvis det er andre barn tilstede. Så er det også sånn at hvis han er positiv og glad, så kan han gå og slå noen i ansiktet. 

Far: Også er det det at når man skal hente ham på skolen, er det akkurat som — spesielt på SFO — at de står og sikter oss ut og går rett på oss med en gang, og forteller masse dritt om hva han har gjort. Hvordan skal man løse det, skal jeg kjefte på ham hver dag, da? Det kan jeg jo ikke gjøre, for han er jo seks år og ganske aktiv.

Mor: Han får skikkelig angst også når de kommer og sier: Vet du hva han har gjort i dag? Så står han i bakgrunnen og gruer seg til å komme hjem og få kjeft.

Jesper fortsetter: Så skolen er bekymret. Dere tar det mer rolig, men likevel er det også noe ved ham, eller ved deres relasjon til ham, som gir grunn til bekymring. Er det sant, eller er det ikke sant? For når skolen kommer ved avleveringen og sier at han er en bølle og en klovn, hva skal man gjøre med det som foreldre? Man kan jo ikke plutselig invitere atten barn hjem så man kan se hva de snakker om. En ting er helt sikkert; det er veldig vanskelig å se om han er mest sint eller mest lei seg.

Mor: Jeg ser ikke på ham som så veldig sint. Han er mer sånn som kan bli forferdelig sjalu på andre barn hvis de er flinkere eller bedre. Han er veldig sånn, men ikke en sint type.

Far: Det er det med konkurranseinstinktet hans som er litt problematisk. At han hele tiden skal være først.

Mor: Først og best og sterkest.

Jesper fortsetter: Har det lykkes noen gang å få ham selv til å si noe om hvordan han ser på seg selv?

Mor: I situasjonen? Han sier jo alltid: «Jeg vant dansekonkurransen, jeg er flinkest og sterkest», og så skjønner du at det er en hvit løgn. Det er litt uekte når han forteller om seg selv.

Far: Jeg har prøvd et par ganger å spørre hvordan han ser på seg selv, og hvem han er. Men det er ikke noe jeg har fått noe svar på.

Mor: Men du får jo litt dårlig selvbilde av å få kjeft fra du er ett år også. 

Jesper: Jaja. Og jeg er helt enige med dere i at det har gått lenge nok nå. Det jeg har hatt litt flaks med noen ganger, det er å spørre de guttene og si: «Ok. Sånn er det med det. Men har du noensinne tenkt over hvorfor det er så viktig for deg å vinne eller bli nummer en?» «Jamen.... » sier de da. Så sier jeg: «Men faktisk er det viktig. Jeg vil gjerne vite det, for jeg har aldri hatt det sånn selv. Så jeg forstår ikke hvorfor man kan synes at det er viktig. Jeg må ha en forklaring».

Jesper fortsetter: Er det noen av dere som kjenner den drivkraften, den å hele tiden skulle konkurrere? Når jeg spør, så er det ikke fordi jeg egentlig tror at det går i arv. Men hvis dere begge kjenner den tendensen, så er dere jo mye mer kompetente til å snakke med ham om det. Det er veldig mange, spesielt mødre, som synes at det med å konkurrere, det skal man ikke.

Far: Til et visst punkt kan jeg forstå ham, men så kommer det punktet hvor det blir grining og slåing og sånn, da mister jeg fokuset.

Jesper: Men hvis du nå forestiller deg at du satt med ham på et tidspunkt hvor det var ro, og sa akkurat til ham det du sier nå. Hva tror du han ville svare da?

Far: Nei, hvis det hadde vært en ordentlig samtale, så ... Når jeg har snakket med ham, så føler jeg at han sier at han ikke vet hvorfor han gjør det.

Jesper: Ja, men det tror jeg er sant.

Far: At han sier: Nei jeg vet ikke hvorfor jeg blir sånn og sånn — men at han blir oppspilt, da.

Jesper: Når han svarer at han ikke vet det, hva sier du da?

Far: Hva sier jeg da?

Jesper: Det er ikke så viktig. Det jeg vil foreslå at du sier, det er: «Jeg tror det er sant at du ikke vet det. Men det er forferdelig viktig at du tenker over det og finner ut at hvorfor. For det er alt for vanskelig for meg og for mamma å hjelpe deg og støtte deg hvis vi ikke har noen aning om hva som foregår.» Jeg tror kanskje jeg ville gå enda litt lengre. Jeg tror faktisk at det vil være en god ide for begge parter hvis dere tok en søndag eller et eller annet tidspunkt hvor det er fred, og hvor det ikke nettopp har vært konflikt, og si til ham: «Nå må vi si noe til deg». Og prøv å fortelle ham litt av det det står i brevet her. Altså: «Siden du ble født...osv. Nå er vi i den situasjonen der vi egentlig trenger hjelp». Og uansett hva som skjer her i dag, kan man si rolig til ham: «Egentlig er det bare du som kan hjelpe oss». Jeg ville først si: «Vi har prøvd veldig mange forskjellige ting, og det har ikke lyktes for oss». Det er fryktelig viktig å ta den fiaskoen på seg, uten å si «du er jo helt umulig». Man kan ta den på seg, og si: «Nå er vi tomme. Vi har ikke mer. Så vi trenger din hjelp». Så vil han formodentlig si at han vet ikke hva han skal si. Så si: «Det er greit nok, men tenk over det, og kom tilbake når du vet det».

Slik gikk det:
- Han har fått en annen rolle, og skjønner grensene bedre. Grunnen til det er nok delvis at vi har gitt ham flere konsekvenser og oppmuntret ham mer. Både han og vi har også fått et bedre forhold til læreren, noe som har hjulpet veldig, forteller guttens mor og far etter coachingen.

De har fulgt Juuls råd om å spørre gutten om hjelp, og å snakke med ham om konkurranseinstinktet.

- Vi har sagt at vi ikke har visst hva vi skal gjøre. Han har omsorgsfølelse. og ønsker å hjelpe til. Han får mer ansvar av det, og jeg tror det er en fin ting for ham, sier moren.

Seksåringen har sluttet å være voldelig på skolen. Nå har læreren begynt å gi med ham «gladmeldinger» hvis han har gjort noe bra.

- Vi ser at han trives bedre. Han er blitt flinkere til å la andre være først i køen, selv om han ikke synes det er noe gøy.

COACHING MED JESPER JUUL: Dagbladets familieterapeut Jesper Juul møter familier for å gi dem råd om ulike utfordringer i hverdagen. Slik gikk det i samtalen mellom Juul og familien.
COACHING MED JESPER JUUL: Dagbladets familieterapeut Jesper Juul møter familier for å gi dem råd om ulike utfordringer i hverdagen. Slik gikk det i samtalen mellom Juul og familien. Vis mer