Lærernes stemme

Navn: Helga Hjetland Alder: 52 Yrke: Leder i Norsk Lærerlag

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Mange lurte nok på hvordan det skulle gå med Norsk Lærerlags gjennomslagskraft da ukjente Helga Hjetland skulle ta over som ny leder etter den etablerte sluggeren Per Wøien i 1994. Men det har gått over all forventning. Hjetland er rikskjendis så god som noen og trives åpenbart i rampelyset. Selv de sløveste tv-tittere kjenner igjen dama fra Kyrkjebø i Sogn og Fjordane.

Bak hennes svakt dirrende stemme ligger en sterk vilje og et sterkt engasjement. Vi tror på hennes indignasjon over politikere og andre som ikke vet å sette høy nok pris på lærerne og skolen. Det er nesten så jeg minnes min egen første lærerinne fra de samme trakter da hun tok meg i fjolleri og utbrøt: «Og eg som trudde du var ein snill gut!» Hun skalv også i stemmen. Av sinne. Jeg av frykt.

Hjetland omgir seg med lærere på alle kanter, ikke bare i Lærerlagets hovedkvarter i Rosenkrantz' gate. Hun er gift med Ottar. Som er rektor for den videregående skolen i Høyanger, hvor hennes ene sønn Ola Helge er elev. Og hun deler pendlerleilighet med sin andre sønn Bjørn Sigurd som tar lærerutdanning i Oslo. Som lærere flest er hun sosial og tar gjerne et glass rødvin eller tre i godt lag. Hvor utbredt det er blant tidligere ledere av Bjørgvin bispedømmeråd, vet vi ikke. Men det blir aldri snakk om reine utskeielser, får vi vite på vel informert hold.

Nå står Hjetland foran sin tøffeste oppgave som fagforeningsleder. Skyhøye lønnskrav og nært samarbeid med LO-ledelsen har skapt store forventninger blant hennes 85000 medlemmer. De forlanger gull, intet mindre. Trine Hattestad vet mye om hvordan livet føles når forventningene ikke slår til. Hennes trøst er at spydkastere ikke trenger gjenvalg. Det trenger Hjetland på landsmøtet til høsten. Hun kan også trenge resultater å vise til hvis hun skal bli den første lederen i et fusjonert storforbund for lærere. Etter planene skal det være på beina i januar i 2002, akkurat tidsnok før neste hovedoppgjør.

Da kunne det vært en trøst, både for Helga Hjetland, hennes medlemmer og våre lesere, om hun hadde lyktes med sine krav i år, slik at det igjen kan skapes begeistring i skolen. Det må være vårt felles håp at lærerne får så mye å leve av at de igjen kan gi de unge slekter tro på at det fins rikere mål enn ti trinn opp på lønnsstigen.