Elevenes frihet og ansvar for egen læring er gått for langt. Det sier professor i pedagogikk Peder Haug. Elevene legger opp sin egen arbeidsplan hver uke. Men det betyr også at de får mer og mer frihet til å bestemme selv i hvilken grad de vil være aktive i klassen. Resultatet er at elever som kommer fra hjem der de er gitt trening i å lese bøker og håndtere abstrakte problemstillinger greier dette godt og tar ledelsen enten det gjelder egenlæring eller prosjektarbeid i fellesskap. De som ikke har denne treninga eller som er lut lei skolen, saboterer det eller overlater arbeidet til de som behersker oppgavene. Resultatet er det velkjente fenomen at skolen reproduserer sosial og annen ulikhet stikk i strid med både faglige og politiske mål.

Denne pedagogikken har vært enerådende i Norge i de siste 40 år, men er neppe noe særskilt for vårt land. Det er likevel ufattelig at det har kunnet pågå så lenge uten at det skjer endringer. Det er rett som Peder Haug har framholdt ved andre anledninger, at problemet med dette ligger på mange nivåer. Noen elever er faglig bedre utrustet enn andre. Slik har det jo alltid vært. Men med allmenn skoleplikt, er dette i utgangspunktet den største utfordringen for undervisningen. Det er mange elever som ikke finner seg til rette på skolen, og som ikke vil gå der. Men de må, og da er det skolens oppgave å innrette undervisningen slik at den ikke skaper tapere av dem som mistrives. Når en pedagogikk som skulle ta høyde for slike problemer likevel gjør det, og kanskje til og med i enda høyere grad enn før, er det tid for å forandre den.