Lahnsteins tiår?

Det er vel ingen tilfeldighet at Anne Enger Lahnstein forlater regjeringen et par måneder før dette tiåret slutter. Selv om hun fortsatt kunne ha spilt en viktig politisk rolle, er hennes tid forbi. Og det før hun fyller 50 år. I 17 år har hun kjempet mot strømmen i aller fremste rekke. Til stor fortvilelse for omtrent alt som finnes av maktmennesker, har hun holdt ut. Og hun har høstet flere og viktigere seirer enn sine konkurrenter - Gro medregnet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er bortimot naturstridig at en diakon fra Indre Østfold har klart å påvirke norsk politikk i den grad som Anne Enger Lahnstein har gjort i år etter år. Hun har jo også tilhørt et lite parti. Kanskje har dette vært hennes styrke. Altfor mange har undervurdert henne som motstander. Det skjedde ikke minst i EU-kampen, der Anne til slutt ble nei-sidas suverene leder. Det er slettes ikke riktig, som ja-sida etterpå har hevdet, at EU-kampen var avgjort på forhånd. Gro hevder til og med det var en bragd å få 48 prosent av stemmene. Hvorfor i all verden skulle vi da påføres denne smertefulle prosessen?

  • I dag er det også riktig å minne om at det var Anne, som Senterpartiets parlamentariske leder, som avsatte Syse-regjeringen og ga Gro regjeringsmakten i 1990. Det ble avgjørende for den politiske utviklingen de neste sju åra. Som nestleder i Senterpartiet hadde da Anne stått i spissen for radikaliseringen av partiet. Den kom uventet på mange, for den moderate Anne var blitt valgt som nestleder i kamp mot Hedmarks-geriljaens Kjersti Borgen.
  • Nå vil mange hevde at Annes EU-seier går opp i opp med hennes og Senterpartiets nedtur etter valget. Likevel ble valget for to år siden en seier for et annet Anne-prosjekt, som nesten ingen andre enn hun selv trodde på: Sentrumsalternativet. Med mirakuløs hjelp fra Jagland ble regjeringen Bondevik født. To ganger er den blitt reddet av Anne, som igjen har vist forbløffende politiske egenskaper. Regjeringen var på kanten av stupet da statsministeren ble syk i fjor sommer. Så tok visestatsministeren tømmene, og klarte å få i stand et av de vanskeligste statsbudsjettene på lenge, selv om hun ikke hadde noen erfaring med økonomisk politikk. Så kom redningsaksjon nummer to, da budsjettforhandlingene i Stortinget hadde låst seg. Så kom Jagland med sin fatale Høyre-invitasjon. Anne skjønte straks at det var Senterpartiets redningsplanke for å godta en løsning med høyresiden.
  • Som kulturminister fikk hun på kort tid operasaken i havn, selv om det ble feil tomt. Det hadde hennes forgjengere balet med i årevis. Hun tok sin handlekraft med seg inn i et departement der slike egenskaper knapt har vært synlige siden Lars Roar Langslets tid. Men kanskje er det som vikar for Marit Arnstad hun har satt mest merke etter seg som statsråd. Hun kastet hele Statoil-styret med alle sine maktmennesker, deriblant Yngve Hågensen og Tormod Hermansen. En konsekvens var at også Harald Norvik forsvant. Det ville ingen Arbeiderparti-statsråd våget. Samtidig satte hun i gang omleggingen av oljepolitikken. Og uten hennes velsignelse hadde ikke Hydro og Statoil kunnet ta opp kampen for å overta Saga. Da ville selskapet vært utenlandsk i dag.
  • Men så må spørsmålet stilles om Anne Enger Lahnstein likevel har tapt kampen om samfunnsutviklingen i denne tida. Drømmen om Annerledeslandet - hva nå det måtte være - har jo ikke slått til. Tvert imot er det de forhatte markedskreftene som turer fram overalt. Har alle hennes seirer vært overflatiske og betydningsløse? Slike spørsmål hører også med når historien om en av vår tids dyktigste og mest kontroversielle politikere skal skrives. Det må hun etter hvert bidra med selv også. Men først må hun få etablert seg på utsiden av norsk politikk. Det står en fylkesmannsstol ledig i Østfold om et par år. Men tanken på NRK er langt mer spennende. Hvis styreleder Kåre Willoch utnevner henne til ny NRK-sjef, vil vi være vitne til et politisk under - enda større enn da Lahnstein innsatte Willoch som styreleder i NRK.