Lammende godvilje

Regjeringen har varslet at den vil utarbeide en antidiskrimineringslov for funksjonshemmede. Spørsmålet er om regjeringen vil og tør være så konkret at loven bryter årtiers diskriminering og løftebrudd.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET ER SJELDEN å lese et offentlig dokument som avslører den gode vilje. NOU 2001:22 «Fra bruker til borger» gjør det. Dokumentet kan leses som et oppgjør med alle politikere som renner over av holdningssnakk, men som straks de har avgitt forsikringen om egen holdning, glemmer hva de har sagt. Utredningens kjedelige, men saklige byråkratspråk etterlater seg en nådeløs dom: Ingen annen gruppe enn funksjonshemmede er i nyere tid blitt lovet så mye og fått så lite. Full oversikt har jeg ikke, men jeg tror ikke det fins noe offentlig dokument som er tydeligere i både sin kritikk og i sine forslag.

UTREDNINGEN som angir en strategi for nedbygging av funksjonshemmende barrierer, kom i fjor, men trekkes fram her fordi regjeringen nå har varslet at den vil utarbeide en antidiskrimineringslov for funksjonshemmede. En slik lov er kanskje det viktigste forslaget fra Manneråk-utvalget, som leverte utredningen.

Spørsmålet er imidlertid hvilken utforming en slik lovtekst får. Blir det en egen lov, eller formes intensjonene inn i andre lover? Og hvor konkret tør regjeringen være? Funksjonshemmedes organisasjoner frykter - trolig med rette - at regjeringen vil bruke lang tid, og at den vil levere et utvannet forslag som ikke koster noe. Hvis den for eksempel ikke tar med tilgjengelighetsperspektivet, det at alle borgere skal ha lik rett til utdanning, informasjon, til bruk av kommunikasjonsmidler og til bygninger, ja, så vil loven i praksis være null verd. Med andre ord: Den lammende godviljes politikk vil fortsette.

MANNERÅK-UTVALGETS innstilling er sjokkerende lesning. På område etter område dokumenteres «gapet mellom mål og virkelighet». Det er typisk at Nasjonal Transportplan fra 2002 til 2011 gjentar målene om kollektivtransport for alle, men tier om virkemidler. Utvalgets studier av offentlige planer og prosjekter i forhold til funksjonshemmede fører til samme konklusjon på nær sagt alle områder: «Det skisseres ingen virkemidler.» Med andre ord: Godviljen til tilgjengelighet er munnsvær. Da Gardermobanen ble bygd, ga man blaffen i funksjonshemmede. Da åtte Oslo-skoler som var nye eller rehabilitert, ble kontrollert i 1999, hadde samtlige brudd på plan- og bygningslovens krav til tilgjengelighet. Bare halvparten av alle offentlige kontorer, kulturinstitusjoner, legekontorer, skoler og universiteter er tilgjengelig for alle.

Resten av denne artikkelen kunne brukes til slike eksempler, og da regjeringen for ei uke siden arrangerte en stor konferanse om et inkluderende arbeidsliv og hadde glemt å invitere funksjonshemmede, var det ingen tilfeldighet, snarere et ledd i den systematiske diskrimineringen som har pågått og som pågår. Bare ti prosent av kommunene brydde seg med å avgi høringsuttalelse om Manneråk-utvalgets arbeid, kanskje ikke så merkelig, fordi bare 37 prosent av kommunene praktiserer brukermedvirkning i planleggingsprosessene.

DET ER UTVALGETS egen konklusjon at funksjonshemmede glemmes i den grad at det kan betegnes som systematisk. Utvalget skriver at vi står ved et tidsskille: «Vi kan ikke lenger akseptere at samfunnet utformes med stadig nye funksjonshemmende barrierer.» Derfor er en antidiskrimineringslov nødvendig, en lov som nedfeller krav om at alle offentlige dokumenter og meldinger utreder konsekvenser for funksjonshemmede, og som inneholder krav om at det ved tildeling av offentlige midler knyttes vilkår om tilrettelegging for funksjonshemmede. Loven bør gi grunnlag for søksmålsadgang og ha sanksjonsbestemmelser.

ENDRINGEN AV PERSPEKTIVET fra bruker til borger, understreker at vi rører ved viktige sider av demokratiet: Rettigheter er noe ganske annet enn den veldedige og individuelle behovsprøvingen. Generalsekretæren i Norges Handikapforbund, Lars Ødegård, har utvilsomt rett i at et ikke-diskriminerende samfunn ikke består av mer fysioterapi, men frihet. Ikke av frihetsberøvende omsorg, men likeverd. Det dreier seg ikke om patologi, men om politikk.