Land, vann og fred

Starten på den historiske tilnærmingen mellom Israel og Syria utviklet seg til å bli et iskaldt møte i Rosehagen i Det hvite hus. I den bitende vinterfrosten nektet Israels statsminister Ehud Barak og Syrias utenriksminister Farouq al-Shara å trykke hverandres hender.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Og al-Shara avvek øyeblikkelig fra den strengt regisserte seremonien ved å framføre en lang monolog som irriterte både israelerne og president Clinton. Likevel ligger det enorme muligheter for fred i onsdagens kjølige møte. For første gang siden 1996 ble det ført politiske samtaler mellom to land som alltid har latt våpnene tale seg imellom. Forrige gang var det Israels tidligere statsminister Benjamin Netanyahu som satte en stopper for fredsdrøftelsene.

  • I Damaskus følger en gammel, dødssyk diktator, president Hafez al-Assad, de innledende samtalene. I juni 1967, da israelske styrker hærtok Golanhøydene, var al-Assad syrisk forsvarsminister. Den 25 år gamle Ehud Barak deltok i seksdagerskrigen som ung og lovende etterretningsoffiser. Begge har mye å vinne på en fredsavtale: For Barak er enighet med Syria ikke minst nødvendig for å komme seg ut av «sikkerhetssonen» i Sør-Libanon med æren i behold. Men Baraks politiske liv er i fare hvis en fredsavtale underkjennes i en israelsk folkesavstemning. For al-Assad kan en fredsavtale sikre hans historiske ettermæle og et ordnet maktskifte til sønnen Bashar. Bill Clinton har også sterke, personlige motiver for å inkassere en utenrikspolitisk suksess før presidentperioden er omme.
  • For gamle krigere på begge sider av konflikten knytter det seg sterke følelser, historiske føringer og personlig prestisje til Golanhøydenes status. Men de politiske realitetene er knallharde, med vannforsyning og demografi som de to viktigste faktorene. Israel får 30 prosent av sin vannforsyning fra Golanhøydene, som har stor militær og strategisk betydning. Hvis nåtidas herskere løfter blikket, vil de også se en tidsinnstilt demografisk bombe som ofte blir oversett i de endeløse diskusjonene om håndtrykk og bordplasseringer:
  • Etter dem kommer millioner av unge mennesker som vil få nok med å overleve, om de ikke også skal krige og dø som fotsoldater for fedrenes synder. I Syria er 45 prosent av befolkningen under 15 år. I Israel er tallet 30 prosent. I de palestinske selvstyreområdene er over 40 prosent av innbyggerne under 15 år. Dette er den menneskelige kapitalen framtidas Midtøsten skal bygges på. Det neste årets avtaler blir avgjørende for om deres framtid blir avgjort på slagmarka eller på åkeren og bak dataskjermene. Verken spørsmålet om Golanhøydene eller sluttstatusforhandlingene mellom Israel og palestinerne blir enklere ved å skyve dem fram i tid til nye generasjoner.
  • Syrias fremste krav har alltid vært full og betingelsesløs israelsk tilbaketrekning fra Golanhøydene, noe som også har støtte i FNs land for fred-resolusjoner. Problemet blir i så tilfelle både å løse vannforsyningen fra Golan og Galileasjøen og å finne en løsning for de 17000 israelske settlerne i området. Israel forlanger lytteposter inne på syrisk territorium og en demilitarisert sone som kan strekke seg helt til Damaskus. I tillegg forlanger israelerne at syrerne, som har 30000 soldater i Libanon, stanser den iranskstøttede Hizbolla-militsens aktivitet i Sør-Libanon.
  • Jerusalem Post skrev i går at Libanon allerede i neste uke kan tre inn i fredsforhandlingene i Washington. En total fredsløsning som omfatter både Syria og Libanon, kan sette ny fart i de fastlåste sluttstatusforhandlingene mellom Israel og palestinerne. Ikke minst kan Golan-settlernes skjebne legge føringer på en løsning for israelske bosetninger på Vestbredden. Forhandlingene skal etter planen være ferdige i september neste år. Yassir Arafat har ikke råd til å la det palestinske folket bli stilt fullstendig i skyggen av et stort israelsk-syrisk gjennombrudd. Det vil være en stor tragedie dersom denne enestående sjansen til fred ikke blir utnyttet for alt den er verdt.