Landet alle glemmer

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Igjen har Zimbabwes diktator, Robert Mugabe, brutt maktfordelingsavtalen og fyller de viktigste stillingene i samlingsregjeringen med sine trofaste menn. Dette er stikk i strid med avtalen som den nylig avsatte presidenten i Sør- Afrika, Thabo Mbeki, delvis har halt i land etter lang tids mekling. I ly av verdens finanskrise har Mugabe gjort det han alltid gjør. Han lover en ting og gjør noe helt annet. Forhandlingene om å danne en samarbeidsregjering med opposisjonsleder Morgan Tsvangirai og hans parti Bevegelse for demokratisk forandring (MDC) står nå i alvorlig stampe.

Problemet er uenighet om ministerpostene.

Mugabe vil ha alle nøkkeldepartementene: Finans, innenriks, forsvar, informasjon, utenriks og justis. Vi forstår at Tsvangirai ikke kan nøye seg med en statsministerpost som blir uten betydning når all makt samles hos den tidligere dødsfienden Mugabe og hans parti Zanu-PF. Klarer Thabo Mbeki å lirke til maktfordelingen slik at det utpinte folket i Zimbabwe kan få en fungerende regjering, har han reddet sitt ettermæle som så langt ikke har vært noe å skryte av. Mbekis mangeårige taushet til den vold og undertrykkelse som Mugabes regime har stått for har vakt forferdelse, også i hans eget hjemland.

Mens vi hører om børsnedgang, kollapser og aksjefond som har stupt, har Zimbabwe verdens raskest synkende økonomi. Torsdag ble det kjent at landets årlige inflasjon har steget til svimlende

231 millioner prosent og halvparten av landets innbyggere er snart avhengige av nødhjelp for ikke å sulte. Den forventede levealder har falt fra 57 til 37 år på grunn av spredningen av hiv og Aids. Elendigheten er så enorm at det haster å få en fungerende regjering. Så langt har ikke press fra det internasjonale samfunn ført fram, men det betyr ikke at vi skal slutte å bry oss. Nå må presset ligge på Mbeki. Oppgaven hans er å tette igjen hullene og utelatelsene i avtalen han forhandlet fram.