Landet slår sprekker

Det norske fellesskapet slår sprekker. Nye og gamle konflikter blir skarpere, skriver John O. Egeland.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

TILLIT ER SAMFUNNETS viktigste bindemiddel, den egentlige grunnkapitalen. Det er tillit som gjør at vi aksepterer statens institusjoner og maktmidler, f.eks. politiet og domstolene. Det er tillit som gjør at vi kan leve sammen med andre grupper uten at det oppstår dype motsetninger og konflikter. Vi har denne tilliten fordi vi fra historien og egen erfaring vet at ulike interesser over tid balanseres på en noenlunde rettferdig måte. At det kan ta tid, men at alle før eller siden blir invitert inn i fellesskapet og får dele godene som er der.

DETTE ER IKKE lenger en selvfølge. Det norske samfunnet sprekker opp på langs og på tvers. Det er flere grunner til det, men i økende grad ser vi at det handler om dype kulturkonflikter. Tendensen forsterkes av at det de siste tiåra har foregått en kulturell maktforskyvning i retning av urbane verdier. Den godt utdannede, urbane middelklassen har skaffet seg et kulturelt hegemoni som utfordrer andre grupper og som skaper motstand. Det gjelder bl.a. rovdyrkonflikten som skjuler bitre motsetninger som går dypere enn sau og ulv. Vi ser det i fenomenet FrP som langt på vei er et organisert opprør mot samfunnseliten. Endelig finnes religiøse og sosiale verdier i innvandringskulturen som vanskelig lar seg smelte sammen med et liberalt og sekulært samfunn.

BITTERHETEN i rovdyrkonflikten burde ha skapt større politisk og kulturell nysgjerrighet enn det som er tilfellet. At tapet av beitedyr er tungt for mange gårdbrukere, er bare en side av saken. Verre er at det skjer fordi storsamfunnet i praksis har konfiskert beiteretten. Bøndene er likevel bare en liten del av gruppa med bygdefolk som berøres av rovdyrpolitikken. Sosiologen Olve Krange har pekt på at menns klasseidentitet på bygda ikke lenger er forankret i lønnsarbeid i skogen eller på sagbruket, men i fritida. Jakt, fiske, våpen, hunder og friluftsliv er en videreføring av bygdemannens maskulinitet og klassetilhørighet.

DETTE HANDLER OM kulturell motstand som stikker dypt, men som ikke nødvendigvis handler om langsiktige mål eller store samfunnsendringer. Meningen kan like gjerne være å erobre et rom hvor makta ikke kan nå, dvs. et sted hvor man er herre i eget hus. Her er vi trolig ved konfliktens kjerne. Stadig flere i Bygde-Norge føler seg utmeldt av storsamfunnet. I stedet for tillit og fellesskap opplever de at en mektig allianse av politikere, forskere, byråkrater og naturvernere truer livsprosjektene deres. Deres egen kunnskap bygd på erfaring, settes hele tida til side for forskningens metoder som er mer i samsvar med hva statsmakta etterspør. Slik vokser kløften seg stadig dypere.

MOTSETNINGER AV denne typen er i slekt med de fenomener som danner grunnlaget for Frp’s politiske styrke. Ledende samfunnsvitere som Christopher Lasch har pekt på hvordan samfunnstoppene – med ledende radikale og intellektuelle i spissen – har forlatt brede samfunnslag til fordel for en forestilling om modernitet som store grupper stiller seg fremmed overfor. Sagt på en mer direkte måte: Den velutdannede middelklassen har dratt stigen opp etter seg og fra sin nye tronstol utøver den betydelig kulturell makt. Det dreier seg om en elitisme med en antifolkelig profil der brede samfunnslags meninger oppfattes som reaksjonær populisme. Vi aner tilbakekomsten av et aristokratisk samfunnssyn som uttrykker elitens følelse av å være moralsk og kunnskapsmessig overlegen. Oppslutningen om FrP er et direkte uttrykk for opprøret mot dette.

I ET HELT ANNET hjørne av samfunnet er enkelte grupper av innvandrere og deres etterkommere i ferd med å utvikle sine egne fellesskap med verdier og sosiale eller religiøse normer som avviker fra hovedstrømmen og norsk tradisjon. Det fellesskap som utvikles mellom barn med ulik etnisk bakgrunn i grunnskolen, slår ofte sprekker når barna blir ungdommer og velger ulik livsstil. Her ligger kimen til organisering av subkulturer med svak tilknytning til samfunnet rundt.

DET ER IKKE noe mål å gjøre Norge til et sted hvor alle går i takt, tenker likt eller har samme hudfarge. Tvert imot er oppgaven å akseptere ulikheter og samtidig utvikle en overbygning alle kan føle seg hjemme i. Skal vi lykkes med det, må den selvbestaltede samfunnseliten ta noen steg ned fra sin opphøyde posisjon og se seg om i sitt eget land. Skal det norske prosjektet gå videre, må alle være med.