Lang dags ferd mot flere krav

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Gårsdagens slutt på den årelange konflikten mellom politiansatte og myndighetene er mer en illustrasjon på organisasjoners makt enn på lykke og fordragelighet i det politisk sommerstille Norge. Den sittende regjeringen må bruke mer krefter på sine egne kjernetropper i offentlig sektor enn på sine politiske motstandere. Riktignok endte politikonflikten med at alle parter var glade over endelig å ha blitt enige. Politiets øverste ledelse får gjennom avtalen mer politikraft ved at arbeidstida utvides med en time i uka og ved større muligheter til å utnytte de 9000 ansattes arbeidstid gjennom unntak fra arbeidsmiljøloven. De ansatte får et etterlengtet lønnsløft på mellom 15 000 og 40 000 kroner i året. Bare det å gå tilbake til en normal situasjon vil for mange gi økonomisk gevinst ved at de nå kan vise større iver etter å jobbe overtid når det trengs. Inntil nå har lojaliteten til forbundslederen avholdt dem fra denne iveren. Skal vi tro summen av det partene sa i går, bør kriminelle nå skjelve av frykt og fryktsomme borgere føle trygghet og lettelse.

Men det må være urovekkende for regjeringen at en slik konflikt har fått utvikle seg og vare så lenge. Konflikten er historisk på mange måter. For det første fordi politiet, statens eget maktapparat, har trosset statens øverste myndighet. Konflikten har dessuten hatt preg av å være en lønnskamp utenfor tur og utenfor alle spilleregler. Den har vært en årelang gå-sakte-aksjon. Riktignok vil ingen i fredens stund ødelegge den gode stemning som avtalen skaper med å påtale urent trav. Arne Johannessen skal være glad for at jussprofessor Henning Jakhelln er en akademisk anlagt mann som verken anmelder, etterforsker, reiser tiltale eller dømmer. Men den avsluttede politikonflikten er en hendelse mange burde være interessert i å skrive avhandlinger om.

Vil politiets beinharde kamp, på grensen av det lovlige og sømmelige, ha smitteeffekt? Hva vil andre grupper i det offentlige ha lært av dette? Lederen i Fengselsforbundet var raskt ute og mente 40 000 var en rimelig god deal. Vi merket oss at alle hovedsammenslutningene, også LO Stat, sto sammen med Johannessen, da de forkastet regjeringens opprinnelige tilbud i forrige uke.

Plagsom er sikkert også nyheten om at bruken av midlertidige stillinger er størst i staten, i regjeringens eget apparat. Det ser ikke vakkert ut, med tanke på regjeringens egen argumentasjon før forrige valg, da den borgerlige regjeringen hadde utvidet adgangen til bruk av midlertidige stillinger i arbeidslivet. Akademikernes leder, Knut Aarbakke, kunne bare pepre løs på en praksis som ikke harmoniserer med arbeiderbevegelsens egen holdning.

For ikke lenge siden ga sykepleierne uttrykk for sin misnøye med regjeringens seindrektighet i forbindelse med satsingen på likelønn. Innad i regjeringen er det strid om dette. SV kommer ikke lengre og hurtigere fram enn Ap bestemmer. Siv Jensen og Erna Solberg har snappet poenget.

Forskerne har regjeringen heller ikke kontroll på. De har klaget i fire år over manglende forskningsinnsats. De er dessuten rammet av bruken av midlertidige stillinger. Forskere får i gjennomsnitt ikke fast stilling før de er over 41 år. De fleste forskere er skriveføre, og deres vei til kronikkspaltene er kort. En farlig yrkesgruppe å ha mot seg.

Legene er ikke borte de heller. De har drevet aktiv gerilja mot helseminister Bjarne Håkon Hanssens samhandlingsreform både før og etter den ble lagt fram. De har lang erfaring i å skyve pasientene foran seg og blir trodd av folk flest og av journalister.

Alt helsepersonell lider dessuten av helseministerens iver etter å få balanse i sykehusøkonomien. Det rapporteres om massive brudd på arbeidsmiljølovens bestemmelser og rovdrift på pleiere, noe som i tillegg øker sykefraværet i en sektor hvor det allerede er høyt. Uansett hvor fort de løper, så øker ventelistene så mye at Erna Solberg og Siv Jensen har godt med ammunisjon.

Vil da alle disse gruppene skifte ut regjeringen så fort som mulig? Meningsmålinger tyder ikke på det. Men ansatte i stat og kommuner har bare regjeringen å hamre på når de skal kjempe for sine interesser. De lever fullt og helt av offentlige bevilgninger. Det er fordi regjeringen ønsker tilnærmet gratis og likeverdige tjenester til alle innbyggere. Men alle yrkesgruppene som utfører disse tjenestene vil ha mer. De angriper Sareptas krukke fra alle høydedrag, samtidig. De vet at deres krav blir hørt best når det står noe på spill for regjeringen, når deres protester blir politisk dynamitt i en valgkamp. Hadde sykelønnsstriden mellom regjeringen og organisasjonene funnet sted i en valgkamp, hadde vi hatt en annen regjering nå. Det viste meningsmålingene fra den gang. Det igjen viser hvor stor makt organisasjonene har.