Lang marsj mot målene

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

De rød-grønne partiene fikk en klar valgseier og har en komfortabel majoritet på fem representanter i Stortinget. Arbeiderpartiets framgang ble solid, selv om den skjedde fra et lavt nivå. Resultatet befester Ap\'s posisjon som alliansens lokomotiv, men framfor alt gir den Jens Stoltenberg en personlig autoritet han kommer til å trenge for å holde de tre partiene sammen. Det er nok en fordel for humør og samarbeidsvilje at Senterpartiet fikk en liten framgang, men Åslaug Hagas flokk er en kravstor forsamling. SVs tilbakegang ble kraftig, partiet har mistet en tredjedel av velgerne. Det tilsier at partiet stiller svakere i forhandlingene om regjeringens plattform. Politiske resultater - for ikke å snakke om ren politisk nødvendighet - avgjøres imidlertid ikke bare av prosenter. Kristin Halvorsen må få resultater som bekrefter at regjeringsprosjektet er en farbar vei for venstresiden i norsk politikk.

Da venstrealliansen ble lansert, besto den av et stort parti, et mellomstort og et lite parti - omtrent på samme måte som Bondevik-regjeringen. Valgresultatet har endret styrkeforholdet. Den rød-grønne regjeringen utgjøres nå av ett stort og to små partier. Noen vil puste lettet ut over dette fordi Ap\'s hegemoni tilsier en mer moderat og ansvarlig kurs. De bør ikke glede seg for tidlig. Partienes egeninteresser er i det lange perspektiv alltid overordnet samarbeidsavtaler og regjeringsfellesskap.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Politiske resultater er limet som skal til for å holde den nye regjeringen sammen. Med et flertall i Stortinget bak seg kan den ikke gjøre som mindretallsregjeringer og skylde på andre partiers beinkrok. Det regjeringen Stoltenberg vil, behøver ikke være gjenstand for endeløse forhandlinger med partier uten regjeringsansvar. Det skaper klarere linjer og er en fordel for norsk politikk. Om det også er en fordel for landet, avhenger av den nye regjeringens evne til å realisere sine løfter og smelte sammen partienes ulike mål.

Regjeringen Stoltenberg kommer til dekket bord. Oljeprisen er skyhøy, næringslivet har damp under kjelene og rød-grønne har ingen dyre løfter om skattelettelser. Derfor er også velgernes forventninger store. Regjeringen må innfri løftene om en kvalitetsreform i eldreomsorgen. Skolene må bli pusset opp - og det gjelder mer enn bygningene. Full barnehagedekning må realiseres og kommunenes økonomi bedres. Framfor alt må arbeidsløsheten ned.

Dette er likevel ikke nok om regjeringen skal innfri sitt aller fornemste slagord: Ny kurs for Norge. Det krever et markant taktskifte i næringspolitikken og økt satsing på forskning og utdanning. Ingen betviler de tre partienes evne til å bruke penger på gode formål. Men Jens Stoltenbergs regjering skal i særlig grad bedømmes på sin evne til å løfte landet inn i framtida gjennom en aktiv og strategisk politikk for næringsutvikling og verdiskapning. Uten en slik vilje blir det ingen ny kurs for Norge, bare justeringer.