Langt fra makta

Norges elite består av 1959 personer. Bare to av dem har, innvandrerbakgrunn. Men det finnes en egen minoritetselite.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«SAND I MASKINERIET» er den beskrivende tittelen på utredningen om minoriteter i Norge. Utredningen ser på innvandrere og hvilken makt de har her i landet, og samlingen med studier viser at minoritetene i Norge har liten makt over sin egen situasjon. Og enda mindre makt over forholdene i samfunnet generelt.

I kartleggingen av hvem som har makt i Norge, fant forskerne bare to med innvandrerbakgrunn.

Etniske minoriteter fra ikke-vestlige land utgjør tre prosent av befolkningen, og da skulle en forvente at de var representert med 60 personer blant toppene i blant annet politikk, næringsliv, media og militæret.

- Personer med minoritetsbakgrunn er ikke blant eliten i Norge, sier forsker Jon Rogstad. Når Rogstad likevel skulle se på minoritetseliten, har han sett på hvem som er i ledende posisjoner innad i miljøene, og hvem samfunnet rundt ser på som toppene. Han fant tre grupper:

  • imamene
  • innvandrerpolitikerne
  • de karismatiske

STANDUPARTIST Shabana Rehman er den fremste representanten for den karismatiske gruppa av minoritetsledere.

- Hun er interessant i kraft av den hun er, og er et ikon i det flerkulturelle samfunnet, sier Rogstad.

Nordmenn har utpekt Rehman som en slags representant for minoritetene. Mange innvandrere sier hun ikke representerer dem. I undersøkelsen sier én: «Hun skjemmer seg og oss ut» og «Hun blir en slags representant for hvem vi er, det gjør meg helt syk.»

Majoriteten tror Rehman er et talerør for en kultur og ei gruppe, mens gruppa sier hun ikke er det. Rehman er enig med gruppa:

- Jeg er en samfunnskommentator, ikke en representant for minoritetene. Jeg ser ikke på meg selv som en person som søker makt. Ved å reflektere over og stille spørsmål ved ulike deler av samfunnet, prøver jeg å sette ord på hvordan samtida og hverdagen har utviklet seg. Dette gjør jeg som enkeltmenneske. Dermed blir jeg nok på en måte stående midt mellom minoriteten og majoriteten i Norge.

IMAMENE ER elitepersoner i de muslimske miljøene, men ikke i det norske samfunnet. De har kunnskap om Koranen og islamsk lov, og har dermed makt til å fortelle andre muslimer hva som er den rette forståelsen av islam. Det er 19 imamer i Oslo-området.

- Imamene er sentrale for muslimene i Norge, men fjerne fra resten av samfunnet. Veldig mange av dem snakker ikke norsk, og da får de heller ikke innflytelse på det norske, sier forsker Jon Rogstad. Språkproblemer gjør at imamene finner talerør, som formidler deres meninger. Dette er unge menn som snakker norsk og behersker media. Abid Q. Raja er en av dem. Han er talsperson for World Islamic Mission, og har deltatt i flere debattprogram. Han har ikke selvstendig makt, men har i oppgave å fortelle oss hva imamene mener.

- Talspersonene forteller oss hva imamene mener, og forteller imamene hva vi mener. De er heller ikke elitepersoner i det norske samfunnet, selv om vi ser på dem som representanter for minoritetene, sier Rogstad.

Raja synes ikke selv han har noe makt.

- De som tror at jeg har mye makt, har misforstått. Den eneste makten jeg har, er at jeg dukker opp på TV i ny og ne. Jeg definerer makt som evnen til å sette saker på dagsordenen og klare å få ting gjennom. Her er det begrenset hva jeg får til. Som regel blir det å rydde opp i etterkant av noe som skjer. Jeg føler at mange med minoritetsbakgrunn lytter til hva jeg sier. Om det skyldes makt eller takknemlighet, vet jeg ikke. Men jeg er overbevist om at mange ser på meg som deres mann fordi jeg stiller opp i kontroversielle TV-debatter når en innvandrer har gjort noe galt. Bare det er en kjempemotivasjon.

AFSHAN RAFIQ fra Høyre og Saera Kahn fra Arbeiderpartiet er politikere med innvandrerbakgrunn, og er dermed en del av den valgte minoritetseliten. De er partipolitikere, men konfronteres med sin bakgrunn og hudfarge, og fungerer derfor ofte som innvandrerpolitikere.

Khalid Mahmood er lokalpolitiker i Oslo, og ble kjent for å være den som stanset innvandrerregnskapet i Oslo.

- Disse politikerne er opptatt av å fremme og styrke situasjonen for etniske minoriteter i Norge. Derfor fungerer de som en minoritetselite. Samtidig synes det som om de ønsker å tone ned egen bakgrunn for å bli tatt på alvor som allround partipolitikere, sier Rogstad.

Rogstad har funnet at denne gruppa ofte kommer i et dilemma mellom å representere parti eller minoritet.

Det er ikke Rafiq enig i:

- Jeg vet jo at jeg har en sentral posisjon både i forhold til partiet Høyre og for den delen av befolkningen som har en annen bakgrunn. Men mens tidligere politikere som var førstegenerasjonsinnvandrere bare var opptatt av å fokusere på innvandrerspørsmål, ønsker jeg ikke å følge den linja. Jeg ser på det norske samfunnet i et helhetsperspektiv, og er like opptatt av andre politiske spørsmål, som miljø- og skolepolitikk. Tross alt er jeg valgt inn på Stortinget som representant for Høyre. Det er den politikken jeg står for, selv om jeg har pakistansk bakgrunn.

For Rafiq er det viktig å forene bakgrunnen sin med det å være en fullverdig politiker.

- Det blir for snevert å tro at jeg ble valgt inn på Stortinget i kraft av at jeg tilhører minoriteten. Det er kvalifikasjonene som teller, ikke bakgrunnen. Jeg tror mange av velgerne ser at her er det en politiker som ikke bare er opptatt av «seg og sine», men ønsker å samle framfor å framheve forskjellen.

AP-POLITIKER og medlem av kontaktutvalget mellom norske myndigheter og innvandrere, Saera Kahn, har aldri følt at bakgrunnen hennes har svekket legitimitet i andre saker enn minoritetspolitikk.

- Jeg brenner sterkt for saker som omhandler minoriteter. Det byr ikke på problemer nettopp fordi jeg tilhører et parti som ønsker å løfte de svake i samfunnet opp og fram. 70 prosent av de fattige i Norge har mørk hud. Jeg vil alltid være innvandrer, og ønsker å framheve bakgrunnen min.

Kahn tror det er en fordel internt i partipolitikken å tilhøre minoriteten. Det fordi hun besitter en tilleggskompetanse, som hun har skaffet seg ved blant annet å sitte i kontaktutvalget som representant for sju innvandrerorganisasjoner i Oslo.

- Det blir likevel feil å beskrive meg som en maktperson. Jeg føler jeg blir hørt både i minoritetsmiljøer og i partiet. Og jeg tror folk oppfatter meg både som en representant for Ap og minoritetene. Det er media som setter oss i båser. Vi har kanskje litt skyld i det selv, fordi vi ofte kommenterer minoritetsspørsmål.