Langt fram til likestilling

For tiden arbeider et offentlig utvalg med en utredning om funksjonshemmedes rettigheter i samfunnet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Utvalgets fulle betegnelse er «Strategiutvalget for rettigheter, full deltakelse og likestilling for funksjonshemmede», også omtalt som Manneråk-utvalget. Det er gledelig at et slikt utvalg er nedsatt, og de som er direkte berørt av utvalgets forslag og innstillinger, venter med spenning på at disse legges frem i juli neste år.

Jeg er ikke kjent med hvilke samfunnsområder og temaer som vil bli hevet frem i diskusjoner og innstillinger, men vil sterkt oppfordre utvalget til med et kritisk blikk å gå igjennom en del av de støtteordninger som allerede finnes. Den direkte bakgrunnen for en slik oppfordring ligger i det forhold at man i Norge har gitt sin tilslutning til FNs standardregler for like rettigheter for funksjonshemmede. Det poenget jeg vil trekke frem i denne sammenhengen, er at ordninger som isolert sett virker gode, kan vise seg ikke å være det når konteksten for ordningen endres. Jeg skal konkretisere dette nærmere.

Anerkjenne

I regel 6 heter det bl.a. at: «Staten bør anerkjenne prinsippet om at barn, unge og voksne med funksjonshemninger har lik rett til grunnskoleopplæring, videregående utdanning og høyere utdanning i integrerte miljøer.» Dette betyr at funksjonshemmede skal ha samme rett til utdanning som alle andre. På samme tid vil det imidlertid ofte være slik at mange funksjonshemmedes muligheter for å nyttiggjøre seg denne retten hviler på en rekke forutsetninger. Jeg vil i denne sammenhengen konsentrere fremstillingen om forutsetninger som rent praktisk må være til stede. Mange funksjonshemmede trenger hjelp på en rekke områder. For flertallet blir denne hjelpen gitt av familie og av ulike ordninger innenfor det kommunale hjelpeapparatet. Fra og med mai i år ble det gjort en svært viktig tilføyelse til ' 4-2 i sosialtjenesteloven. Kommunene plikter nå at brukerstyrt personlig assistanse skal være en ordning på linje med andre lovregulerte tjenester etter sosialtjenesteloven.

Artikkelen fortsetter under annonsen

God nyhet

Dette var en meget god nyhet for mange. Ordningen med personlig assistanse innebærer muligheter for større grad av fleksibilitet i en tilværelse som for mange er strukturert av kommunenes tjenestetilbud og ikke av egne prioriteringer. Det som imidlertid ikke alle har tenkt over, er at også dette er en kommunebasert tjeneste og at kommunen ikke plikter å opprettholde tjenesten dersom man flytter ut av kommunen. Dermed er vi tilbake til innledningen.

Jeg kjenner en ung mann som hadde fått denne ordningen og som dermed så reelle muligheter for å realisere drømmen om å studere ett år i utlandet. Han kunne som mange av sine jevnaldrende venner ta et år ute, realisere sine utdanningsplaner fordi han nå kunne ansette en person som personlig assistent på utdanningsstedet. Han trengte ikke være avhengig av å bli omfattet av studiestedets sosiale ytelser. Det han ikke hadde tenkt på, var at ordningen med personlig assistanse gjaldt så lenge han bodde der han bodde. Til tross for at det ikke ville koste kommunen noe mer om han tok ordningen med seg ut av kommunen og ut av landet, og at det heller ikke var noe regelverk som forbød kommunen å la ham ta ordningen med seg, nektet de. Planene om ett års utdanning ute måtte droppes. Nå hører det med til denne historien at det finnes eksempler på at kommuner og bydeler har stilt seg langt mer positive og latt funksjonshemmede unge som ønsker det, ta med seg ordningen ut.

Poenget jeg har ønsket å tydeliggjøre, er nå trolig klart for de fleste. I dag er det lovmessig sett boplikt for funksjonshemmede dersom de skal være sikret å beholde en kommunebasert ytelse under sosialtjenesteloven. Jeg kan ikke forstå annet enn at dette står i en skrikende motsetning til mer overordnede målsettinger om like rettigheter, ovenfor eksemplifisert gjennom lik rett til utdanning. Manneråk-utvalget skal ikke levere sin innstilling før om 8 måneder.

Det er fremdeles tid til å gjøre noe med det misforholdet som i dag finnes mellom ideologisk forankrede målsettinger om like rettigheter for funksjonshemmede og lovmessige og administrative ordninger som hindrer realiseringen av slike målsettinger. Jeg håper utvalgets medlemmer vil bruke tiden godt.