Langt hjemmefra

Vi så bildene av ham fra jazzfestivalen i Molde: Statsminister Kjell Magne Bondevik slo på stortromma i hjembyen. Og ofte ser vi ham på Molde stadion, jublende som en nyfrelst sjel på et vekkelsesmøte. Men når de vestlandske indremisjonsvennene samles til årsmøte samme sted, ja, mer, nærmest i hans hjem, er det ingen statsminister til stede. Og sannelig, hvor mye mer har ikke denne flokken behov for hans glans enn jazz- og fotballvennene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Forklaringen kan i og for seg være uinteressant, fordi iakttakelsen er talende for det moderne Kristen-Norge. Det er der statsminister Kjell Magne Bondevik hører til, ikke hos indremisjonsvennene på Vestlandet. De bruker tid og krefter i Molde til å diskutere om kvinner skal ha adgang til hovedstyret. Den slags er kuriøst og plasserer det tidligere så toneangivende forbundet blant landets sekter. Forsamlinger som driver på med sånt, har utspilt sin rolle og har åpenbart ikke noe meningsfylt å fortelle folk. De klarer ikke engang å egge til debatt. Det er stor avstand fra disse til den kristendomsform som nå utvises fra statsministerens kontor, ja, like stor avstand som det alltid har vært mellom statsministerens kontor og pietistene i vest. Det interessante er at det nåværende regime - av alle - ikke har minsket avstanden med en millimeter.

  • Da statsminister Kjell Magne Bondevik fikk reise fra det vestlandske miljøet, gikk han ikke bare selv over til den østlandske folkekirkelighet, han tok med seg partiet også. Og han plasserte det midt i det norske kirkebildet. Vi har tidligere på denne plassen skrevet at Kirkens midtpunkt lå i Berge Furre. Men det var for flere Kirkemøter siden. Nå må bildet justeres til høyre og til statsministerens kontor, nemlig til Kjell Magne Bondevik. Han er ikke bare politikkens midtpunkt, men også Kirkens. Om enn på vidt forskjellige måter. Det politiske aspektet trenger ikke nærmere argumentasjon, mens det kirkelige innholder minst ett paradoks.
  • Med Kjell Magne Bondevik har kristenfolket fått sin egen statsminister. Det ligger en århundrelang kulturell drøm bak dette. Da lekmannsorganisasjonene var mektige og tilstedeværende i de offentlige kulturelle debattene, var det en hovedtanke at landet ikke bare skulle kristnes gjennom forkynnelsen, men også gjennom kulturen, gjennom lovverket og ved at kristne ledere fikk maktposisjoner i samfunnet. I dag har de en mann på toppen, men selv snapper mange av organisasjonene etter luft og bruker massevis av tid på dagsordener som ble satt i det forrige århundre. Og mannen på toppen er sammen med sitt parti sluppet løs av «fangenskapet», det vil si den interne kranglingen i Kirken og i organisasjonene. Det paradoksale er dette: I gleden over at det er en av deres egne som styrer, rører de ham ikke, mens han tier om deres saker og teologiske finurligheter.
  • På dette viset er Bondevik å regne som konge uten reell innflytelse blant sine egne, akkurat slik det er i monarkiet, samtidig som han utad framstår som et symbol, et ansikt på Kristen-Norge anno 1999. For folk utenfor Kristen-Norge blir dette ansiktet desto sterkere fordi biskopene har prestert å styre kirkeskipet på et feilskjær i homofilisaken. Kirken kan dessuten ikke finne ut av hvem som skal tale dens sak, Kirkemøtet eller biskopene - og de kristnes organisasjoner utgjør et utydelig og ofte pregløst mangfold. Det moderne Kristen-Norge sekulariseres av mangel på noen som kan tale til sin samtid, mens han som kan tale, og kunne kjempe, han er omsider blitt konge...hevet over det å være talsmann.
  • Derfor gir samfunnsredaktør Erling Rimehaug i Vårt Land en god og presis beskrivelse i en kritisk kommentar om Bondeviks verdikommisjon: «...det er noe av en ironi at nettopp Kristelig Folkeparti skulle bli opphavet til et prosjekt som ikke kan bli til noe annet enn den endelige bekreftelse av verdipluralismen som Norges ideologiske fundament.»
  • Da Bondevik nådde toppen, var drømmen allerede passé, heldigvis, akkurat som stridstemaet i Molde.