- Lar oss styre av legemiddelindustrien

- Vi politikere foretar mange prioriteringer i helsevesenet med bind for øynene. Ofte er det tilfeldig hva det bevilges penger til, sier stortingsrepresentant Inge Lønning.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I går holdt Høyre-representanten et innlegg på den internasjonale konferansen «Priorities in Health Care» i Oslo under overskriften «Hvorfor klarer ikke politikere å prioritere». Om prioriteringer i norsk helsevesen sier Lønning til Dagbladet:

- Improviserte enkeltbeslutninger presses gjennom ved hjelp av sterke pasientorganisasjoner, gjerne i allianse med legemiddelindustrien. Et sterkt mediekjør gjør at vi politikere for lett lar oss skremme til å gi etter for presset, sier Lønning.

- De som skriker høyest, får mest oppmerksomhet og havner først i bevilgningskøen hos oss politikere. Systemet blir til slutt så tungt at det faller sammen. Vi politikere ønsker ikke å se de egentlige problemene. Vi tør ikke gjøre velgerne oppmerksomme på at man også må velge en del ting bort, sier Lønning.

Han har selv ledet to offentlige prioriteringsutvalg, Lønning 1 (1987) og Lønning 2 (1997).

Pengene styrer

Han nevner følgende eksempler:

  • Screening-programmer: - Store ressurser brukes på slike programmer uten at effekten er påviselig. Da det nasjonale prioriteringsutvalget foreslo å kutte mammografiprogrammet, ble det mediestorm, og helseministeren var straks på pletten for å si at det ikke var lurt å kutte det ut, sier Lønning.
  • Prøverørsbefruktning: - Noe av det siste Tore Tønne gjorde som helseminister, var å foreslå at folk selv skulle betale for prøverørsbehandling og sterilisering. Det ble mediesak, og i opposisjon snudde Ap 180 grader og gikk mot eget forslag. Frp hadde programfestet full egenbetaling, men snudde de også, og ville ha full offentlig dekning. Saken endte som et kompromiss mellom nåværende regjering og SV med egenandeler på prøverør, men med fortsatt store offentlige tilskudd, sier Lønning.

- Bak det hele sto to tunge legemiddelfirma, som tjener store penger på å levere medikamentene til denne behandlingen, sier Lønning.

- Viker tilbake

Han mener Stortingets opptrappingsplan for psykiatrien er et godt eksempel på en sak der politikerne har hatt vilje til gode målsettinger, men at gjennomføringen blir vanskelig. Dermed blir en svak pasientgruppe lidende.

- Statistikk viser at 1,5 timer av daglig arbeidstid i psykiatrien faktisk går til direkte pasientbehandling. Pengene når ikke dem som skal ha dem. Dette viser at det ikke er nok å tilføre mer penger, vi må også foreta kraftige omorganiseringer. Vi politikere viker ofte tilbake for det fordi det er kontroversielt og vanskelig å gjennomføre. Det er sterke motkrefter i systemet. Kampen blir for vanskelig, det er lettere å vise til milliardene som er bevilget, sier Lønning.

Tilfeldig prioritering: - Jeg er fullt oppmerksom på at jeg sitter i glasshus. Men nettopp fordi jeg har opplevd hvor vanskelig politikerrollen er i prioriteringsdebatten, kan jeg sette søkelys på det, sier Inge Lønning.