Lars Sponheims ego

Det er bemerkelsesverdig at et av verdens største egoer befinner seg i et av verdens minste partier.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

JEG SLUTTER ALDRI å la meg fascinere av Venstre-leder Lars Sponheims positive selvbilde. Etter å ha sett intervjuene med ham i tv-kanalene da nestleder Aud Folkestad tirsdag trakk seg i protest mot hans lederstil, tok jeg meg i å imitere hans kommentarer: «Det ville være urimelig og arrogant å tro at man er fullkommen.» Jeg la litt ekstra smell i r-ene for å få det til å låte riktig sponheimsk. Ingen kan så ubesværet som han omtale seg selv i tredje person, og tillegge denne tredjeperson en kraft som det ville være ønskelig å spre til resten av partiet. Hans figur og framtoning understreker bare hans hovedpoeng: hvilken gave han er for Venstre. Uten ham ville partiet formodentlig vært utradert av norsk politikk. Uten ham ville partiet ikke vært synlig i mediene.

Og sant nok: Mye filigransarbeid blir lagt ned av sentralstyrer, landsstyrer og landsmøter for å formulere partiets politikk. Men det er når Sponheims ruvende skikkelse brøyter seg fram gjennom partiets krattskog av menige delegater på vei mot talerstolen, at fjernsynslampene slås på.

FOR OSS journalister som opplever ham på avstand, som leter etter personlighetene i politikken, og som er opptatt av maktkamp og strategier, er Sponheim en gave. Han uttrykker seg så ubeskjedent og freidig at han skaper overskrifter. Ofte så ubetenksomt at han skaper strid både innad i de regjeringene han har fått statsrådsposter i og i det partiet han leder. Hans tykke hud beskytter ham trolig mot å forstå virkningene av egne utsagn før andre har reagert. Men når skyllebøttene først hagler, står han like trygg og stø i stormen, ikke sår på ondsinnede medier eller illojale partikamerater, men overbevist om at omverdenen ikke helt har fattet hans poeng. Vi skal snart få se, signaliserer hans kropp. Og vi har jo fått se. Han erobret et mandat for Venstre og vekket partiet fra de døde i 1993. Han gikk over fjellet til Løvebakken som han hadde lovet. Han fikk oppmerksomhet nok til å få seks stortingsrepresentanter og atskillige rådgivere inn på Stortinget i 1997. Han dannet regjering med Kjell Magne Bondevik og Anne Enger Lahnstein, og har altså nå klart å rive til seg flere statsrådsposter i en ny Bondevik-regjering enn det fins Venstre-representanter på Stortinget. Før Sponheim var Venstre lenge synonymt med Odd Einar Dørum. For ti år siden visste de færreste hvem sauebonden fra Hardanger var. Nå vet alle hvem han er. Han blir sitert og parodiert i alle kanaler.

MEN JEG FORSTÅR Aud Folkestads frustrasjoner. Det er neppe bare morsomt å drive lagspill, som et partiarbeid er, med en så selvbevisst og egenrådig person i førersetet. Hun valgte den defensive strategi og trakk seg istedenfor å utfordre. Sannsynligvis ut fra en nøktern analyse om hvilke sjanser hun eventuelt ville ha, en analyse bygd på realisme og selvinnsikt. Trakk seg gjorde også Odd Einar Dørum da Sponheim i 1996 utfordret ham om partiledervervet. Dørum har skrevet om sine såre følelser, men også gjort det klart at sårene er leget. Folkestad har uansett satt i gang en lederdebatt i partiet, som flere enn henne ser behov for. Det tar dessuten tid for nye lederemner å vokse fram i skyggen av en stor eik.

DEN FULLKOMNE PARTILEDER finnes selvsagt ikke. Og Sponheim har heller ikke den karismatiske leders posisjon. Hans undersåtter lever med ham som han er og tror ikke blindt på det han sier. Sponheim har heller aldri forlangt blind lojalitet, slik Carl I. Hagen har gjort i sine rekker. Om han fortsatt har en ubestridt posisjon som leder, skyldes ikke det at partiorganisasjonen skjelver av frykt for ham. Snarere tvert imot. I Venstre rister man heller oppgitt på hodet av lederen, i full offentlighet, når de synes han gjør noe dumt. Det er altså ikke noe gudebilde som må rives ned når tida for et lederskifte nærmer seg. Snarere vil det være en glad, uvøren uforbederlig optimist som frivillig gir fra seg ledervervet, men som beholder sitt ego og sin overbevisning om at det var han som gjenreiste Venstre.