Låsesmeden

Jacques Chirac kjemper for å komme opp av en dyp bølgedal. Men det er ikke så enkelt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

PARIS (Dagbladet): Den ambisiøse innenriksministeren Nicolas Sarkozy sammenlikner nå Chirac med Ludvig 16., som i ledige stunder opererte som låsesmed. Han var så opptatt av sin hobby at han ikke så revolusjonen komme.

DET ER en ondskapsfull sammenlikning. 14. juli 1789 skrev kong Ludvig 16. ett ord i sin dagbok: intet. Mens folket hadde stormet Bastillen og revolusjonen var i gang. Nå har ikke folket stormet noe annet enn badestrendene, men Sarkozy har et poeng. Chirac er blitt tunghørt. I dobbelt forstand. Han oppfatter ikke lenger hva folket vil. Men han har nesten to år igjen som president. Seks av ti franskmenn er misfornøyde med ham. Ikke de beste odds for å styre landet. Hans økonomiske politikk er ute av stand til å skape arbeidsplasser, og hans internasjonale status er forminsket av de triumferende gjenvalgene av George W. Bush og Tony Blair. Hans strategi mot Sarkozy er fullstendig mislykket. Et sant «annus horribilis». Spørsmålet er bare om det i det hele tatt er noe han kan gjøre i tida som kommer. Det ser ikke sånn ut. I sitt store TV-intervju 14. juli kom han ikke med et eneste nytt forslag.

SELV SOMMER-OL fikk han ikke. Og mange la skylda på hans innsats i Singapore for det. Bare fire poeng skilte Paris fra London. Og Chirac er i sannhet en «has been». Han hadde håpet å bevise nettopp det motsatte, vise at Chiracs Frankrike er et land som vinner, samt at nedgangen ikke er skjebnesvanger. Han hadde opplevd dette før. Etter at han oppløste nasjonalforsamlingen i 1997 og tapte valget katastrofalt, falt han nesten like dypt som nå. Men så kom Frankrikes seier i fotball-VM i 1998. Chirac red på bølgen, og klarte å endre det elendige inntrykket etter valget, trass i at han ikke engang kunne navnet på alle spillerne. OL i Paris hadde kanskje ikke tilført like mye oksygen. Men det hadde åpnet en horisont og gitt håp. I stedet sitter presidenten der uten prosjekt i 21 måneder til. Spørsmålet er om det ennå er bruk for ham.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DEN SISTE RESTEN av tillit forsvant etter den katastrofale folkeavstemningen 29. mai. Der viste Chirac at han overhodet ikke forsto noe. Ingen tvang ham til å organisere folkeavstemningen, men når det først var gjort kastet han seg inn i den - og tapte så det suste. Nå forsøker han å si at den var positiv og har gitt ham ny giv, men det overbeviser ikke. Under valgkampen deltok han i et spørreprogram med unge seere, bare for å si at han ikke forsto dem. Der og da, på direkten, ble han stemplet som gammel og gammeldags. Han som alltid været velgerne i valgkampene, hadde plutselig mistet grepet. Han så på dem som om de var fremmede, og det syntes. Han hadde ikke følt deres angst for globaliseringen eller deres raseri overfor arbeidsledigheten og fabrikker som stenges.

SELV INTERNASJONALT er han skjøvet utover sidelinja. Der er han nå i beste fall isolert, i verste fall ydmyket. Nå er det Blairs britiske modell som kopieres, mens den fransk-tyske aksen nesten er en saga blott. I Singapore var det Blair som overbeviste de internasjonale delegatene, mens Chirac ikke engang fikk med seg sine afrikanske vennestater. På EUs siste toppmøte i Brussel vant han heller ikke duellen med Tony Blair, som nå har formannskapet fram til jul. Chiracs to siste nederlag har ikke bare fått ham til å synke ned i bølgedalen, men har også svekket Frankrikes bilde utad. Frankrike er ikke lenger noen modell. Mens Tony Blair tiltrekker fordi han lykkes, er det ingen som ønsker å bli som Chiracs Frankrike, som på kort tid har begynt å ruste.

CHIRAC HAR denne gangen nesten ikke klart å innfri noen av valgløftene sine. Verst er det med arbeidsledigheten, som nå rammer mer enn ti prosent. Og det er den som opptar folk mest. Riktignok prioriterer regjeringen kampen mot arbeidsledigheten, men det er seint, og ikke nok til å redde stumpene av Chiracs siste mandat. Presidentvalget er det eneste som teller i Frankrike. Er han ikke med der, eksisterer han nesten ikke. Og det er lenge til.