Latte vs. rifle

Det er ikke Irak som skaper dype skiller i amerikansk politikk. I Representantenes hus har begge partier valgt sterkt ideologiske ledere.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hun er distingvert, har rød drakt og perlekjede, den 62 år gamle fembarnsmoren Nancy Pelosi fra California, nyvalgt leder for demokratene i Representantenes hus. En ulv i fåreklær, ifølge hennes politiske motstandere. Republikanerne omtaler henne som en rabiat raddisdame, helt i utakt med det gjennomsnittlige USA. Hun blir beskrevet som en typisk representant for Californias caffh latte-drikkere, verdinihilister og urliberalere - uten snøring på forsvar og sikkerhetspolitikk.

På den annen side blir hennes motpart, lederen for republikanerne i Representantenes hus, den 55 år gamle skadedyrutrydderen Tom DeLay fra Texas, like fortegnet. Han er riktignok konservativ, en støttespiller for våpenorganisasjonen The National Rifle Organization og sterk motstander av abort. Men fra demokratisk side framstår DeLay - med tilnavnet «Hammeren» - som en reaksjonær redneck med sørstatsflagget på bakruta og rifla stikkende ut av bilvinduet.

Karikaturene håper begge partiene skal gagne dem selv. Demokrater og republikanere til like er begeistret over at motparten har valgt en sterkt ideologisk leder. Nå når landet er på randen av en krig mot Irak, går ikke skillelinjene langs krig eller ikke, men etter gode gamle stereotypier av typen republikaner versus demokrat, latte vs. rifle om man vil. Begge parter er like forventningsfulle til at motstanderens egentlige jeg skal avsløres.

Bak denne enkle troen på effekten av det ekstreme ligger det faktum at både Pelosi og DeLay representerer ytterpunkter i sine partier. De er begge betydelig mer ideologisk markerte enn sine forgjengere i Husets lederposisjoner. Nancy Pelosi var for eksempel den eneste ledende demokrat som stemte imot å gi president George W. Bush fullmakt til å gå til krig mot Irak. DeLay er en født-igjen-kristen med sterke bånd til det fundamentalistiske høyre.

Utviklingen mot sterkere politiske motsetninger i Representantenes hus har vart lenge. Mens presidentene har orientert seg mot sentrum, har den lovgivende forsamling beveget seg mot ytterkantene. Årsaken er delvis strukturell. President og senatorer må spille på sentrum for å tekkes store mengder usikre velgere fra begge partier, mens medlemmer av Representantenes hus ofte er på valg i stater hvor partiene er sikre på å vinne den enkelte valgkrets. Dermed blir nominasjonen hovedsaken. Partipolitisk differensiering akselereres på denne måten.

Fordeler og ulemper ved skjerpede fronter er ujevnt fordelt, og på overflaten snakker alle om samarbeid mellom partiene. Årsaken er at velgerne gir uttrykk for å være drittlei av partipolitisk bråk og utsatte vedtak som følge av dette. Dessuten må det tas hensyn til moderate krefter. Det fikk republikanerne bittert erfare i fjor, da den moderate senatoren James F. Jeffords skiftet side og det republikanske flertallet i Senatet gikk fløyten.

Det er likevel demokratene som kaver mest i dagens situasjon.

- Vi har ikke Det hvite hus, vi har ingenting. Vi må ut og slåss for noe, sier Donna Brazile, som var sjef for Al Gores valgkamp i 2000.

Noe, hva er det? Det er selve problemet. I vakuumet etter høstens valgnederlag mangler demokratene både budskap og budbringer. Clinton og Gore tilhører gårsdagen, hvem som blir presidentkandidat mot George W. Bush ved valget 2004 er helt uklart. I dagens rørte vann forsøker mange å markere seg, blant dem senator John Edwards fra North Carolina og senator Howard Dean fra Vermont.

Budskapet er like diffust. Partiet støtter presidenten i forhold til Irak, har noe divergerende syn på helsepolitikk og fagforeninger, men veldig tydelige forskjeller er det vanskelig å se. I denne situasjonen er det åpent lende for venstrekreftene som tross alt mener noe og representerer aktivistene i partiet.

Nancy Pelosi toner ned sin venstretilknytning. - Ja, jeg er en liberal demokrat, men en konservativ katolikk, legg det inn i miksen, sier hun. Det blir ikke så lett; stemningen nå er mer for å finne det som stigmatiserer enn det som forener.