Lave priser for enhver pris?

Norsk mat blir dårligere og dårligere. Ikke fordi den blir farligere og farligere å spise, men i kampen for de lave prisene er det kvaliteten som ofres. I Norge er god smak og ekte smak vekslet inn i høyere fortjeneste og lavere priser.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Likevel er norsk mat dyr, og vi diskuterer nå hvem som har skylden for det. Mottoet er at matprisene på nytt skal nedover. Det de færreste er klar over, er at økt effektivitet og kostnadskutt hos næringsmiddelindustri, landbrukssamvirke og i butikkene kanskje kan bety billigere mat, men først og fremst betyr dårligere mat. Det er ikke aksjonærenes fortjeneste man har «effektivisert» de siste tjuefem åra, men kvaliteten på de varene som tilbys og den servicen man får i butikken. Dette kan skje fordi vi moderne nordmenn lever langt unna matproduksjonen. Aldri i menneskehetens historie har vi som spiser kjent mindre til historien til det vi putter i munnen. De fleste aner egentlig ikke hva de spiser, de vet bare hva de tror de spiser.

I debatten om bøndenes fortjeneste og om matimport og Veterinæravtalen snakker vi som om folk flest stort sett lager maten sin av rene råvarer. Slik er det ikke. Vi er på verdenstoppen i forbruk av posemat og annen ferdigmat, og selv folk som baker selv, kjøper nå ferdige melblandinger som bare skal tilsettes vann. Ingrediensene i ferdigmaten kommer fra alle verdens land. Likevel snakker vi som om det finnes en «norsk» matkvalitet.

Begrepet «kvalitet» er det mest misbrukte i norsk matdebatt. Matkjedenes største innsats for norsk mat er å uniformere tilbudet og presse produsentene til å lage dårligere kvalitet enn tidligere. I mitt arbeid med boka «Hjelp, hva skal jeg spise?» har mange mindre kjøttvareprodusenter innrømmet i fortrolighet det de store bedriftene ikke vil si høyt: Kvaliteten er taperen i kampen om markedsandeler. Dette er den moderne mathistorien ingen vil fortelle deg. Her er noen eksempler fra norsk virkelighet i dag:

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kjøtt er en vare som ødelegges av næringsmiddelindustrien. Kokt skinke består i dag av kjøttbiter og ulike mengder fett presset sammen og tilsatt salt, vann, nitritt og fosfat som binder vannet i kjøttvevet. Dermed får vi dagens vasne skinke, mens folk som har levd en stund eller har en skikkelig håndverkslakter i nærheten, vet hvordan kokt skinke skal smake: Den er tørrere på overflaten, men samtidig saftig å spise og smaker av kjøtt. Nitritten i varene bidrar til å gi skinkeskivene i vakuumpakken en «frisk» farge. Nitritt var tidligere forbudt i Norge på grunn av kreftfremkallende virkning, men i dag brukes den i nesten alle bearbeidete kjøttvarer.

Billige pølser og andre farseprodukter inneholder ofte «blodprotein» som er hvite blodlegemer, som har evnen til å binde store mengder vann. Igjen vanner man ut varen for å kunne senke prisen. Selv kjøttdeigen er ikke bare malt kjøtt, men er tilsatt vann og salt. Ofte tilsettes mer vann enn forskriftene tillater. Jo mer vann og fett man kan selge for kjøttpris, jo bedre for produsentene og verre for forbrukerne. Næringsmiddelindustrien har utviklet en rekke metoder for å fortynne og forfalske skikkelige kjøttvarer.

Ulike former for fullt lovlig «juks» finnes på matvareområde etter matvareområde:

Nektar på juicekartonger som er juice der halvparten er byttet ut med vann og sukker.

Sauser som er kunstig tykke med kjemisk modifisert stivelse istedenfor kraft, grønnsaker og kjøtt.

En rekke tilsetninger (glutamat, vegetabilsk protein, gjærekstrakt) brukes til å forsterke og etterligne kjøttsmak. Posesupper og sauser ville vært smakløse uten disse stoffene.

Osten blir mer og mer et smakløst gulhvitt stoff i plastpakke. I kampen for å slå konkurrenten taper smakskvalitet for effektivitet. For å hindre soppvekst sprøytes til og med Jarlsbergost med antibiotika!

Frukter og grønnsaker importeres umodne for å ha lengst mulig «levetid» i butikken. Derfor tror mange at ferskener skal være harde, meloner smakløse og luktfrie osv. Bare et dansk supermarked gir deg en helt annen opplevelse av importert frukt.

Fiskemat som inneholder så lite fisk at en rad med tilsetningsstoffer må til for å få den til å henge sammen og smake litt fisk.

Kunstige smaksstoffer (aromastoffer) brukes i stadig flere varer for å erstatte smaken av de ekte varene.

Dette er ikke hemmeligheter. Nei, det meste står på pakkene med liten skrift om du bare kan knekke kodene. Tilsetningsstoffer, de utskjelte E-numrene, er med noen viktige unntak ikke direkte helseskadelige. Derimot er de indirekte helseskadelige fordi de tillater produsentene å selge oss dårlig hel- og halvfabrikata med for eksempel mer fett og salt enn nødvendig, og gjør at produsenten kan erstatte næringsrike råvarer med stivelse og vann. De siste 15 åra har antallet lovlige tilsetningsstoffer i maten økt enormt, lenge før EU-tilpasningens tid. Næringsmiddelindustrien får nesten alltid JA fra myndighetene når de vil ta i bruk nye stoffer og gamle stoffer i nye matvaregrupper

Vi bor i et land der forbrukerne er lette å lure. Nordmenn har brukt kort tid på å gå fra å være fattigfolk til å være rike. Derfor har vi ingen grunnfestet matkultur utover husmannskosten. Vi vet ikke hvordan de «nye» varene vi nå har råd til, egentlig skal smake. Vi er lette ofre for dårlige varer, og lar oss lure til å tro at pizza skal smake som Grandiosa eller at skinke skal være som den vi får i plastpakken.

Kvalitet bør i tillegg til smak ha noe med ekthet, nærhet og informasjon om varen å gjøre. I dag betyr for eksempel «ekstra kvalitetskontrollerte gulrøtter» at de er like store, ikke at de smaker bedre. «Kvalitet» i offentlig debatt betyr ofte at varen oppfyller lovens bokstav om bakterieinnhold o. l., og ikke noe annet. Spesielt fraværet av salmonella er noe vi skryter av. Det er dette Statens næringsmiddeltilsyn først og fremst kaller kvalitet. Bondelagets «kvalitet» er spredt bosetting og små enheter i landbruket. Dette kan neppe smakes på varene, men er et politisk valg som koster.

En reduksjon av byråkratiet i landbrukssamvirket og fortjenesten til kjedekjøpmennene kunne sikkert gitt oss litt billigere mat. Men det er neppe det som vil skje i praksis. Ingen gir fra seg penger før de må. Skal vi ha billigere mat i Norge, må vi ikke la næringsmiddelindustrien og kjedene styre prosessen. Da blir Rimi-Hagen og Rema-Reitan enda rikere, og våre varer enda dårligere. Og i samme åndedrag nevner jeg landbrukssamvirket og annen næringsmiddelindustri som også har vært med på forsøplingen av norsk mat de siste årtiene. Bøndene burde begynne å holde sine egne bedrifter i ørene. Lang transport, nedlegging av lokal produksjon, uniformering av produktene og mangel på nytenkning og misforstått kvalitetstenkning preger også bedrifter som Tine og Gilde.

Vi trenger nye krav til merking som forteller hvor mye kjøtt det egentlig er i varen, og som tydeliggjør hva som er ekte og hva som er uekte. Norske myndigheter bør begynne å interessere seg for vårt enorme konsum av ferdigmat. Både Statens ernæringsråd og andre helsemyndigheter snakker som om vi fortsatt selv kan velge hvor mye av hvilke fettyper og hvor mye salt vi har i maten. Et viktig helsetiltak er å bevisstgjøre forbrukeren og medvirke til sunnere og bedre ferdigmat i butikkene.

Selvsagt er det høy matmoms og vernetoll som sørger for høye matpriser i Norge. Hvis vi fritt kunne importere kvalitetsvarer fra Europa til samme pris som norsk B-kvalitet, ville det skape store problemer. Og enda verre, europeiske C-varer til dumpingpriser ville utkonkurrert norsk mat overfor et stort lite kvalitetsbevisst publikum.

En dag kommer trolig dette til å skje, på grunn av internasjonale handelsavtaler. Inntil den dagen kommer, burde bønder og næringsmiddelindustri tydelig lære oss nordmenn forskjell på god og dårlig kvalitet på en måte vi kan smake selv. Først da er vi kanskje villige til å betale noen kroner ekstra for noe virkelig godt.