Lavinia på vei ut

Lavinia i «Det lykkelige valg» (1913) satte en støkk i sin ektemann Celius da hun, og ikke han, ble valgt til Stortinget. Nå forlater hun Stortinget før Celius får sukk for seg.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ER DET SÅ

godt å sitte på Stortinget at det ikke er et blivende sted for travle kvinner? Kommentatoren Aslak Bonde antyder dette i en artikkel på eget nettsted Politiskanalyse.no. Han peker på at stadig flere topp-politikere sier nei til Stortinget, men ja til statsrådsjobb. De vil være med og styre, ellers kan det være det samme. Bonde nevner fire kvinnelige politikere som eksempler: Kristin Clemet, Hilde Frafjord Johnson, Kristin Krohn Devold og Marit Arnstad. Alle er erfarne stortingspolitikere, dyktige, relativt unge og i posisjon til få sentrale verv både i parti og i stortingsgruppe. Men de har også det til felles at de kan få fetere kall utenfor Stortinget.

VI SNAKKER OM

fire «Lavinia»-er som gjennom «lykkelige valg» har fått folkets tillit til å bekle de høyeste tillitsverv i det norske samfunnet. Men til forskjell fra Nils Kjærs «Celius» elsker de ikke Stortinget. For dem er det ikke nok med «det offentlige liv. Motstandere og meningsfeller. Bygningen hvor vi sitter. Benkene. Fasaden ... de lange, lyse måneder da vi sitter på Stortinget. Lavinia, Lavinia ... der er det godt å sitte.»

For disse fire kvinnene er det slett ikke nok bare «å gå ut og komme inn ganske simpelt og likefrem og selvfølgelig og sette seg ned og høre, eller ikke høre, og bla i dokumenter og lese, eller ikke lese, og vite hele tiden med usvikelig selvbevissthet at hva jeg gjør eller ikke gjør, er betydningsfullt og i gitt tilfelle kan bli avgjørende - det må du også, selv om du er kvinne, kunne forstå, det, det overgår alt. Det er livet i potens».

DE SER DET IKKE

slik, verken de eller alle andre stortingspolitikere av begge kjønn som velger å si at nok er nok. Men det behøver ikke være uttrykk for en urovekkende tendens. Det fins mange ulike grunner til at politikere trekker seg før de dør eller blir kastet av velgerne. Noen, som Kjell Magne Bondevik, gjør det fordi han mener han har tjent folket og partiet lenge nok. Kristin Clemet gjør det sannsynligvis fordi hun simpelthen ikke er laget for møysommelig komitéarbeid og medieutspill. Hun ville vært som et dyr i bur på Stortinget. Kristin Krohn Devold og Hilde Frafjord Johnson har så spiss kompetanse, og er så unge, at de vil tjene andre herrer enn folket. Andre fristes av bedre betalte jobber utenfor Stortinget. Når tidligere Høyre-leder Jan Petersen (58), i motsetning til Bondevik (56), lar seg renominere er det sannsynligvis ut fra en erkjennelse av at det er det han kan - å være politiker.

Når det gjelder Nils Kjær, som drev gjøn med Celius og andre stortingsmenn i sin berømte komedie «Det lykkelige valg», så mistet han fullstendig troen på det parlamentariske system og endte til slutt opp med å gi Mussolini sin begeistrede hyllest.