Lavlønn på heltid

Det er bra menn tjener så mye. Hvem skulle ellers forsørge alle kvinnene?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jeg hater

å innrømme det, men hvert år på denne tida gremmes jeg litt over mitt eget kjønn. Skattelistene er ikke bare en studie i pekuniær misunnelse, men også det synlige beviset på kvinners varig svekkede økonomiske evne. Listene flommer over av mannlige rikdom i alle størrelser og formuer, mens de få kvinnene på toppen nesten uten unntak har arvet sine fedre, gjerne i mangel av en bror.

Hvor er Stine Rimi-Hagen, Øyvor Spetalen og Kjellbjørg Røkke? Hvor er de velstående kvinnelige aksjemeklerne, forretningsadvokatene, investorene - eller for den saks skyld, sjefredaktørene? Hvor blir det av alle jentene når de har tatt eksamen på Handelshøyskolen og jusen med toppkarakterer? Mange av gutta på listene var deres studiekamerater. Så gikk de hver sin vei. Hva skjedde?

Hver gang

jeg spør om sånn, får jeg høre at det er en elitistisk og sær problemstilling som bare angår øverste sjikt i samfunnet. Det er langt viktigere at hjelpepleieren får en anstendig lønn enn at hun skal fly rundt og kjøpe opp Kværner. Det er det da nok av menn som kan gjøre. Men det er da jeg siterer min Gro: Alt henger sammen med alt.

Det er en sammenheng mellom kvinners fravær på toppen og samling i bånn. Det er ikke tilfeldig at likestillingslandet ikke henger med i utviklingen når det gjelder kvinners økonomiske makt. Og det er en grunn til at så mange norske kvinner gjør gammeldagse valg.

I går kunne

Aftenposten fortelle at lønnsforskjellen mellom kvinner og menn bare øker. Den er nå på nesten 100000 kroner. Menn har dessuten dobbelt så stor formue. Bak tallene skjuler det seg et av vestens mest kjønnsdelte arbeidsmarkeder, hvor kvinner fortsetter å strømme til lavlønnsyrker som menn skygger unna. Og tallene burde vekke oppsikt i et land som kaller seg verdensmester i likestilling, men isteden forklarer vi dem bort med valgfrihet og gode velferdsordninger. Kvinner velger annerledes enn menn - selvsagt av tradisjonelle grunner, men også fordi de kan. Det skal være en luksus for norske kvinner at de kan jobbe mye deltid, være hjemme med kontantstøtte og ta lange omsorgspermisjoner, så får det heller være at de dermed sakker etter i yrkesløpet og tjener så lite at de knapt kan forsørge seg selv. Det får være at de driver omsorg nesten gratis hjemme og for lav lønn ute. Det får være at de ender som minstepensjonister. Snakk om luksus. For samfunnet.

For kvinnene

er det økonomisk risikosport. Riktignok kan de være sikre på at helsevesenet og skolen ikke blir nedlagt med det første, og Rema-Reitan ser ut som han har råd til å holde kassaapparatene varme en stund til, men lønnsutsiktene blir ikke lysere og utbetalingene fra folketrygden enda mindre. Det ellers så dynamiske markedet reagerer ikke like raskt når det er økende etterspørsel etter sykepleiere og omsorgspersonell, men det fungerer effektivt nok likevel, fordi kvinner fortsatt er villige til å gjøre jobbene menn ikke vil ha. Eller ikke kan ta, fordi de tross alt har en familie å forsørge.

Det er selvfølgelig

fristende å hevde at det ligger en større sammensvergelse bak. Samfunnet er på mange måter tjent med at det segregerte arbeidsmarkedet opprettholdes blant annet for å få dekket sitt omsorgsbehov. I en slik konspirasjonsteori finnes det en hemmelig klubb, som sørger for å bevare maktstrukturene slik de er.

Men den klubben eksisterer faktisk, og den er ikke så veldig hemmelig. Den sitter på toppen. I næringslivet, i politikken, i det offentlige. Medlemskriteriene er enkle. Det er økonomisk makt som gir stemmerett. Og så lenge kvinner er i klart mindretall, endres heller ikke reglene som ble skrevet i stein en gang i forrige århundre.

Derfor er det så deprimerende å lese skattelistene. Riktignok utgjør tetsjiktet der bare en del av medlemsregisteret, men en svært mektig del med stor innflytelse over hvordan arbeidslivet fungerer og samfunnet utvikler seg.

Ville det sett annerledes ut med flere kvinner på toppen? Det er selvsagt ingen garanti for radikale endringer. Kosmetikkarving Celina Midelfart har allerede varslet at hun føler det er naturlig «å tre tilbake» når hun får barn. Kan hun ikke bare jobbe deltid?