Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Lavmælt og vakkert

Lavmælt og uten store fakter forteller den svenske forfatteren Kjell Johansson i romanen «Huset ved Flon» historien om taterfamilien Johansson, nært knyttet til sin egen oppvekst i Stockholms-forstaden Midtsommarkransen i slutten av 1940-årene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Bokas jeg-forteller formelig klorer seg fast til sin egen fortelling, eller sin evne til å fortelle, sitt eget ønske om å forstå, fullt klar over at det var tilfeldighetene som gjorde at han ble forfatter - ikke en småkjelting, ikke en kriminell, ikke en ganske alminnelig taper i det moderne sosialdemokratiske Sverige.

På den måten er boka en hyllest både til fantasien og vår evne til å drømme, vår evne til å tro at ting vil bli bedre, og en hyllest til skrivekunsten og bøkene. Like fullt er det en roman om å miste sine illusjoner og se drømmer bli lagt i grus, og her ligger mye av den indre spenningen som gir boka dens toneleie som jeg vil beskrive som omsorgsfullt desperat.

Overbeviser

«Huset ved Flon» er en forholdsvis løst sammenføyd fortelling. Den består nærmest av brokker av en historie, episoder, glimt fra en oppvekst i en familie som befinner seg lavest på rangstigen. Av og til kan man få inntrykk av at forfatteren ikke går så langt som han burde, at han slipper de enkelte scenene for tidlig, for i stedet å gå videre til neste minne. Og enkelte ganger kan disse minnene virke ganske tilfeldige.

Men nettopp slik er det hukommelsen fungerer, og boka er nettopp et minnenes skrift, et forsøk på å undersøke sin egen historie, og mulighetene for å fortelle den. Slik er bokas form overbevisende fundert i jeg-fortellerens forutsetninger for å fortelle. Boka overbeviser leseren om at den ikke kunne ha vært skrevet på noen annen måte, fortellingen kunne ikke ha vært fortalt annerledes, ikke uten at noe vesentlig hadde gått tapt.

Direkte

Like mye som «Huset ved Flon» er en barndomsskildring, er den en bok som problematiserer det å skildre noe som hendte for lenge siden. Hvordan er det egentlig med hukommelsen, er den til å stole på, kan vi med sikkerhet påstå at det vi husker virkelig hendte? Flere ganger henvender jeg-fortelleren seg direkte til leseren. Like fullt får leseren inntrykk av at dette er en tekst forfatteren har skrevet for seg selv, for selv å komme til en slags forståelse med sin egen historie.

Og da først og fremst sin egen far, denne forunderlige eventyrskikkelsen som gradvis reduseres til en ganske alminnelig brutal, fordrukken, drømmende og selvmedlidende filleproletar. Men også mora, et vakkert og sterkt menneske, som ikke er i stand til å se konsekvensene av at hun lar barna ta støyten hver gang hun tilgir sin mann.

Ofre

Det er barna som er ofrene i denne historien. Jeg-fortelleren og hans ett år eldre søster. Ingen av dem slipper fra sin oppvekst med hele seg i behold. Søsteren havner på nerveklinikk. Han har sin skriving å søke tilflukt i, sine egne historier. Og han gjør sitt beste for ikke å hate foreldrene, han gjør sitt beste for å se de altfor menneskelige svakhetene deres med forståelse, se kjærligheten deres, se deres ønske om å leve. Men like iøynefallende er deres ubrukelighet, deres evne til å drømme seg bort, deres evne til å vri seg unna virkeligheten, båret oppe av en forstokket stolthet der logikken er at alt er bra så lenge naboene tror det.

Disse erfaringene er bokas forutsetninger, den intelligente fattigguttens erfaringer. Det hviler en stor sorg over denne fortellingen, en sorg Kjell Johansson har maktet å gi en sterk kunstnerisk form, og dermed synliggjort. Hver linje er preget av en vilje til forståelse for menneskets litenhet og livsudugelighet, en vilje som er like sterk som den er dyrekjøpt, og som er fundamentert på en dyp respekt for mennesket. Det er denne respekten som kan redde oss fra barbariet, og vi trenger fortellinger som «Huset ved Flon» for å forstå det.