Ledelsen midt imot

En ubehagelig, ny tone setter seg i store deler av offentlig sektor.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ETT TEMA ER

underbelyst i det viktige ordskiftet om ytringsfrihet som pågår nå: ytringsfrihet for offentlig ansatte. Det angår flere hundre tusen mennesker i offentlig sektor, og er et konfliktfylt felt. Vi kommer til å se mange delikate prinsippsaker om temaet de neste åra, ikke minst når offentlige institusjoner «konsernifiseres» i ledelse og organisering. Samtidig privatiseres eller delprivatiseres flere virksomheter. Da settes ytringsfriheten under nytt press.

DET HAR DUKKET

opp en rekke saker de siste åra om at ansatte i biblioteksektoren, kommunene, skoleverket, Forsvaret og helsesektoren har fått alvorlige vansker etter at de har uttalt seg om problemer på sitt eget arbeidsfelt. Justisråd Lasse Qvigstad fikk munnkurv av UD da han i 2002 ville publisere en kritisk artikkel om USAs bruk av militærtribunaler i kampen mot terrorisme - dagen før statsminister Bondevik skulle besøke Det hvite hus. I Oslo ble rektorer anklaget for «grovt tillitsbrudd i tjenesten» av direktøren for skoleetaten da de skrev brev til byens politiske ledelse. I de nye, strømlinjeformede helseforetakene frykter mange ansatte represalier hvis de uttaler seg, sier lederen i Norsk Sykepleierforbund, Bente Slaatten. I en undersøkelse i 134 kommuner og seks fylker gjennomført av Norsk Redaktørforening i fjor, påpekes «en skremmende utvikling, der ledere i alle virksomheter i økende grad har stilt strenge lojalitetskrav til sine ansatte». Og lojalitet = taushet.

HÅND I HÅND

med dette går profesjonaliseringen av offentlig informasjon, med mediestrategier som spikrer fast at bare informasjonssjefer og «kommunikasjonsdirektører» har uttalerett. Samfunnsdebatt om egen virksomhet blir altså definert som noe toppledelsen skal ha full kontroll med. (Det er i dag flere informasjonsmedarbeidere i Norge enn journalister ...)

En ubehagelig, ny tone er i ferd med å sette seg i store deler av offentlig sektor. Er det de anonyme ytringene som skal dominere; de lukkede korridorers politikk? spurte SVs Ivar Johansen for ei tid siden.

I en hvilken som helst institusjon er det en selvfølge at man først forsøker å løse konflikter internt. Men i mange tilfeller viser dét seg rett og slett ikke mulig. Mange ledere i offentlig sektor er konfliktsky og greier ikke å etablere et klima for konfliktløsning og åpne, harde ordskifter. Dissens kan bli definert som uønsket «negativitet» og mangel på «entusiasme». Ansatte som sier ifra, får ikke sjelden karriereproblemer.

DENNE UTBREDTE,

men irrasjonelle måten å møte kritikk på røper at en del offentlige ledere ikke forstår sitt eget beste. Det er de ansatte som ikke tør bruke sin kompetanse til å fremme skepsis og kritikk som er medskyldige i de dårlige beslutningene. Hvis ikke en ledelse forstår det, har de ansatte som samfunnsborgere plikt til å snakke til mediene. Dét er å være lojal mot samfunnets rasjonelle egeninteresse. Offentlig sektor er felleseie, og må være vidåpen for innsyn, hvor som helst og når som helst, med unntak som personvern og «Rikets sikkerhet».

YTRINGSFRIHETS

kommisjonen ledet av Francis Sejersted løftet offentlig ansattes ytringsfrihet kraftig fram som et felt som i høy grad er «ulovfestet og delvis underutviklet». Kommisjonen ba om lovgivning som avklarer hva «illojalitet» egentlig er, en presisering av at ansatte ikke kan pålegges taushetsplikt i strid med offentlighetsprinsippet, og dessuten lovregulering av «whistle blowing», dvs. når ansatte sier fra offentlig om ulovlig, umoralsk eller skadelig aktivitet. Da er «illojalitet» ikke bare tillatt, men klart ønskelig.

REGJERINGEN HAR GITT

full tilslutning til kommisjonens forslag på dette punktet i sin stortingsmelding om endring av Grunnlovens § 100, ytringsfrihetsparagrafen. Kontroll- og konstitusjonskomiteen har så fulgt grundig opp i sin innstilling i juni. Det finnes imidlertid dissens i saken: SV og Frp krever et sterkere vern av ansattes ytringer enn det regjeringen varsler. Nettopp dette er veien å gå.

Særlig viktig mener SV og Frp det er at ansatte har godt kildevern i whistle blowing-saker som kan avdekke korrupsjon og misbruk av offentlige midler. Mange arbeidsgivere overdriver i dag kravet om lojalitet langt ut over det som er i samfunnets interesse.

Debatten videre bør derfor handle om hvordan det offentlige må legge alle forhold til rette for at modige ansatte ikke lider skade. Ytringsfrihet er en menneskerett også for offentlig ansatte.

DET ER

begrensninger i den som må begrunnes, ikke omvendt. Alt annet er det bare offentlig sektor selv som taper på.