Lederlønn skal tøyles

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  •  Endelig skjer det noe i debatten om den tøylesløse og uvettige lederlønnsveksten. Statsminister Jens Stoltenberg varsler endringer i allmennaksjeloven som vil gi generalforsamlingen det siste ordet når det gjelder toppleders lønnsnivå. I mange private selskaper vil generalforsamlingen ofte bli et sandpåstrøingsorgan. Det er styret som rekrutterer og fastsetter lønn til sine toppledere. Men en understrekning av generalforsamlingens makt vil formodentlig virke oppdragende. I selskaper hvor staten er tungt inne på eiersiden vil styrene måtte være lydhøre for politiske signaler fra statsråden, som i mange tilfeller også vil være generalforsamling. Om ikke annet håper vi lovendringen fører til at styremedlemmer hentet fra det private næringsliv, får større politisk forstand.
  •  Like viktig som lovendringen er Stoltenbergs appell og ønske om et opprør mot skyhøye lønnstillegg. Uten protest og forargelse vil det kunne snike seg inn en sosial aksept for at lederne fortjener og er verd mye mer enn alle andre. Når Stoltenberg kan klare seg med en million kroner i året for å styre landet, er han selv det beste bevis på at andre ledere burde klare det samme. Når de ikke gjør det, er det fordi universet av mennesker i toppledersjiktet har skapt seg et marked hvor etterspørselen etter de lysende hoder angivelig er større enn tilbudet. Men det er en illusjon. Den lave kvinnerepresentasjonen i selskapenes styrer viser hvordan toppkvalifiserte og dyktige styrekandidater holdes utenfor dette markedet. De vil i kraft av antall og større selvinnsikt bidra til større moderasjon bare de slipper til. Og det vil også skje som følge av lov.
  •  At Stoltenbergs varslede lovendring smaker av EU-tilpasning, slik professor Tore Bråthen ved BI påpeker overfor Dagens Næringsliv, kan umulig være en ulempe. EU anbefalte i desember 2004 at medlems- og EØS-land gir regler som sørger for større åpenhet om toppledernes lønn, bonus og andre ytelser. Det kan være uttrykk for en europeisk erkjennelse av at for store lønnsforskjeller skader mer enn det gagner. Og bra er det.