Ledernes lønnsfest

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Lederne i helseforetakene har bevilget seg en lønnsfest som sjokkerer og provoserer politikere, fagforeninger og fagfolk. Enkelte ledere har de to siste årene fått påslag i lønna på nesten 400.000 kroner samtidig som helseforetakene går med milliardunderskudd. Forargelsen over de forgylte lønningene er lett å skjønne. På den annen side er dette en utvikling som føyer seg pent inn i en ny norsk trend hvor eliten vet å sette pris på seg selv. Som kjent er det bare lønnsutviklingen for vanlige lønnstakere som må holdes under kontroll av hensyn til landets økonomi. Der er også skatteskruen strammest. Derimot er det helt nødvendig at vi syr puter under armene på ledere og folk med kapitalinntekter. Ellers er vi ikke konkurransedyktige.

På sett og vis er det utrolig at dette hykleriet får passere år etter år. Vi klamrer oss til mytene om likhet og samfunnsansvar mens virkeligheten beveger seg i motsatt retning. Det store flertall aksepterer moderasjon og ansvarlighet, men dette er helt fjernt for mange ledere og kapitaleiere. Rett nok har mange ledere her i landet et realistisk syn på egen rolle, betydning og avlønning, men det er samtidig nok av dem som ler hele veien til banken. De synes å mene at det bare er sinker som ikke presser sitronen til det ikke er skall igjen.

Det er selvfølgelig foruroligende at en slik tankegang nå sprer seg til statlige foretak. Nå er ikke vi blant dem som mener at ledere i slik virksomhet skal ta til takke med et lønnsnivå som er helt i utakt med samfunnet rundt. Krevende oppgaver skal lønnes godt. Samtidig må ledere og andre i offentlige foretak være bevisst hvem som er oppdragsgiver og hvem som til sist skal betale regningen. At virksomheter blir selvstendige enheter eller aksjeselskaper, innebærer ikke at det står dem fritt å kopiere det dårligste fra den private bedriftskulturen.

Hver dag blir vi minnet om politikernes manglende mulighet og evne til å føre det de kaller en aktiv næringspolitikk. Som eier synes staten å befinne seg i en tilstand av permanent selvkastraksjon. Slik behøver det ikke være når det gjelder de statlige helseforetakene. Her bør politikerne bruke sin soleklare styringsrett.